Hjelp til barn som er mobbet

I dagens VG har Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykiatri og Thormod Idsøe (bildet) fra Senter for Atferdsforskning et godt innlegg om mobbing. Poenget til de to er at det er for dårlige systemer for å fange opp og hjelpe ofre for mobbing. De viser til studier som peker på at mange mobbeofre utvikler store psykiske vansker, som PTSD.

Det er befriende å lese perspektivene til de to. Innlegget parkerer på mange måter diskusjonen om hvorvidt vi skal pålegge ofrene for mobbing skyld.

I Trondheim har vi gode erfaringer med å ta i bruk psykologer i førstelinjetjenesten i forbindelse med mobbing. Disse har kompetanse til å lede de som trenger det videre i hjelpeapparatet. Og eventuelt ta noe nødvendig, rask oppfølging selv. En utfordring er at mange peker på at ofrene trenger bistand uten at det gjøres noe med mobbingen. Det å la de som står midt oppe i en situasjon der de utsettes for overgrep motta psykologhjelp vil være å tillegge dem ansvar for å stoppe mobbingen. Derfor er et av prinsippene vi arbeider etter at ofre først skal henvises til psykologhjelp når mobbingen har stoppet.

Er mobbing offerets skyld?

(På trykk i Dagbladet 13.februar 2010)

Mitt svar til Jesper Juuls Magasininartikkel om mobbing 5.februar 2010 faller Anne Hilde Bermingrud tungt for brystet. Hun mener svaret til Juul under overskriften ”Kunnskapsløst av Jesper Juul” viser hvor ”overflatisk noen jobber med mobbeproblematikk i skolen”.

Jeg inviterer herved Birmingrud på besøk til Trondheim kommune. Her har vi det siste året redusert mobbingen med 20% og mobbing fra lærere til elever med 50%. Det betyr ikke at trondheimsskolen er fri for mobbing, eller at vi er tilfredse. Det trenger ikke engang bety at vi jobber grundigere enn i Nittedal der Bermingrud er lærer. Men det er et resultat at vi jobber systematisk for å fremme gode læringsmiljø, blant annet med programmer som har påvist effekt.

Grunnpilarene i vårt arbeid er fokus på problemet og kunnskap om mekanismene i mobbing. Utgangspunktet er at mobbing oppstår fordi noen gis mulighet til å skaffe seg selv makt eller tilhørighet gjennom å holde andre utenfor. Dette synet gjenspeiles i Opplæringsloven (som Bermingrud også er pålagt å jobbe etter).

Anne Hilde Bermingrud hevder at ”frustrasjon ofte er årsaken til at mobbing oppstår”. Hun skriver at arbeid med å stoppe plaging er å ”fjerne symptomet, ikke problemet”. Det kan bare forstås som at Jesper Juul ikke er alene om å mene at mobbing er offerets skyld.

Anne Hilde Bermingrud mener at et godt selvbilde er det viktigste verktøyet mot mobbing. En klok fotballtrener fra Trøndelag har sagt at selvtillit ikke er noe en har. Det er noe en får. Det gjaldt fotballspillere. Men det gjelder også barn. Et godt selvbilde er noe en får gjennom positive opplevelser. Opplevelser av å være inkludert og av å kjenne varme. Juul, Bermingrud og jeg er enig om at et sunt og godt selvbilde er viktig. Men det er ikke et tiltak mot mobbing. Det er resultatet av et godt, systematisk arbeid med læringsmiljøet til elevene.

Lettvint om mobberen

I dagens A-Magasin beskriver Aftenposten-ekspert og professor i barnepsykologi Willy-Thore Mørch mobberen på en måte som ikke kan unngå å kommenteres.. Under overskriften "Slik er mobberen" på nett og "Født som mobber" i papirutgaven forteller Professor Mørch at mobberen har med seg "mobbegener" og sammenlikner mobbere med mennesker med personlighetsforstyrrelser.

Ikke en plass i teksten nevner Mørch at mobbere opptrer i et sosialt miljø. Det er sikkert noe riktig i Mørchs beskrivelse av hvordan noen mobbere "er". Og som psykolog er dette sikkert professorens kompetanseområde. Men hvordan disse personlighetstrekkene gir seg utslag handler om noe helt annet - nemlig hvordan de blir tatt vare på i de miljøene de opererer i.

Demonisering er en kjent strategi for å forklare hvordan noen kan være ekle med andre. De er ikke som oss. Dette fjerner ansvaret vi alle har for å sørge for gode, sosiale miljøer.

Den episoden som Mørch nevner i artikkelen sin viser med tydelighet hvorfor han tar feil. Han beskriver en gjeng med barn som står rundt mobbesituasjonen. Er det bare mobberen som er "ond", og som har med seg disse negative genene? Hva med de andre? Situasjonen viser nemlig at mobbing er et gruppefenomen, og at mobberen og mobbing må forstås i sin kontekst.

God artikkel om mobbing

Denne artikkelen om mobbing av Thomas Nordahl (Høgskolen i Hedmark, bildet) og Petter Skarheim (Utdanningsdirektoratet) sto på trykk i Aftenposten 3.februar 2010. Veldig godt skrevet om at ansvar for mobbing ikke må tillegges skolen alene. I et ordtak heter det at "det krever en landsby for å oppdra et barn." At Nordahl og Skarheim minner om dette er flott.

Det er bra at artikkelforfatterne likevel fremhever skolens soleklare ansvar for å forebygge og gripe fatt i mobbing. Jeg er ikke like sikker som artikkelforfatterne på at det er analyser av elevundersøkelsen som er det beste verktøyet for å avdekke mobbing. Spørsmålene i denne er så grove at min erfaring er at den fungerer dårlig på skolenivå - selv om den er viktig som indikator på kommune - og landsnivå. Andre undersøkelser som trivselsundersøkelser, samtaler og sosiometriske kartlegginger i kombinasjon med systematisk observasjon er langt mer effektive verktøy.

Det viktigste verktøyet for å jobbe godt med mobbing er imidlertid kunnskap. Og heldigvis virker det som både kunnskapsministeren og kunnskapsmiljøene har tenkt å sette fokus på mobbeproblematikk i tiden som kommer.

Manglende planer mot mobbing

Dagsavisen melder at halvparten av norske skoler bryter loven ved ikke å ha mobbeplan. Dette er overraksende mange. Jeg er enig med forskeren som uttaler at manglende handlingsplaner reduserer sjansen for å lykkes i de vanskeligste sakene. Det som gjør antallet overraskende stort er at det er en en smal sak å lage en handlingsplan, for prosedyrene for å gripe fatt i mobbing er godt beskrevet og kjent.

Et problem i denne saken er at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de gode planene og godt arbeid med mobbing. En skole som i 1997 laget en god handlingsplan for arbeid med mobbing, og som i undersøkelsen som presenteres i Dagsavisen har "fulgt loven", trenger ikke å ha et aktivt og godt arbeid for elevenes arbeidsmiljø.

Jeg mener også at Dagsavisen-artikkelen er misvisende når den gir inntrykk av at det i Artikkel 9A i opplæringsloven er et krav om en slik plan. Verken i selve lovteksten eller i veilederen fra Utdanningsdirektoratet står det at skolene er forpliktet til å ha en slik handlingsplan.

Jeg håper oppfølgingen av denne rapporten vil ha fokus på hvordan en kan få skolene til å få bedre systemer mot mobbing. Da må det fokuseres på kvalitet så vel som kvantitet. I 2003 skrev Arne Forsman doktoravhandlingen "Skolans texter mot mobbning - reella styrdokument eller hyllvärmare?" Der går han gjennom det svenske skolesystemets mange handlingsplaner mot mobbing på alle nivå. Han peker blant annet på at "vissa av textarna lever ett eget liv, skilt från skolans praktik eftersom i dessa fall ytterst få kopplingar är angivna hur texternas intentioner skall förverkligas i praktiken". Jeg tror dette gjelder også i Norge, at planene som lages har liten praktisk nytteverdi, og når det heller ikke er noe formulert krav om å ha en slik, organiserer skolene arbeidet mot mobbing på andre måter enn ved å ha en plan.

I Trondheim har vi gått gjennom skolenes planer i forhold til mobbing. Det viser seg at de fleste har en eller annen form for plan, enten som "mobbeplan", eller "prosedyrer for mobbing" i "en sosial handlingsplan" av en eller annen form. Planene er stort sett ok i forhold til prosedyrer når mobbing er godt avdekket og dokumentert - hva skolene skal gjøre for å stoppe mobbing. Men inneholder skjelden gode tiltak for forebygging, avdekking og etterarbeid etter en mobbeepisode. Derfor jobber vi med å lage en mal for hvordan en slik handlingsplan skal se ut. Og den bør inneholde langt mer enn Dan Olweus sine utmerkede steg for å stoppe mobbing.

FRPs Mette Hanekamhaug markerer seg nok en gang i diskusjonen om hvordan vi skal få slutt på mobbingen. FRPs fokus på straff gjelder også i denne sammenheng, denne gangen for skoler som ikke har slike planer. Det virker litt lettvint, og kunnskapsministeren gjorde i stortinget rede for hvordan regjeringen tenker å oppnå bedre systematisk arbeid. Det virker som regjeringen tar problemet på alvor og setter i verk riktige tiltak.

Jeg håper at alle skolene tar seg på tak og lager gode planer for å stoppe mobbing. Men vi skal ikke la oss lure til at det er alt som skal til for å få slutt på mobbing. Derfor må utdanningsmyndighetene ta sitt ansvar og bistå med klare rettningslinjer om hvordan planene skal se ut.

Mobbet og sjanseløs

(På trykk i Dagbladet lørdag 6.februar under overskriften "Kunnskapsløst av Jesper Juul")


Den kjente familieterapauten Jesper Juul forteller i dagens Magasinet en fortvilet mor at hennes 14-årige datter har skylda for mobbingen hun har vært utsatt for. Han skriver at "det handler om hvem hun er. Om hennes utstråling, måten å møte nye mennesker på og så videre - og om hennes selvfølelse." Juul foreslår å "la tre/fire av medelevene hennes til å hjelpe til med å beskrive hvordan de ser på henne, og hva det er som får dem til å være uinteresserte eller ta avstand fra henne."

"Hvorfor frastøter jeg andre mennesker?" Det ber Jesper Juul jenta spørre seg selv. Før han foreslår at familien hennes slutter å bekymre seg. For det er i følge den danske familieterapauten "usunt for hennes selvfølelse å være evig gjenstand for sin families sorger og bekymringer."

Det er vondt å lese Jesper Juuls svar når en jobber med gutter og jenter som utsettes for mobbing. Hvis en lærer hadde rådet et mobbeoffer til å la mobberne forklare hvorfor de blir frastøtt av henne, og samtidig bedt familien hennes slutte å bry seg, ville læreren etter mitt syn vært uegnet til å jobbe i skolen.

Det er ikke riktig som Jesper Juul sier, at det er offerets "måte å forholde seg til andre som frastøter mennesker". Det er beklagelig at familieterapauten har skjønt så lite av mekanismene i mobbing. For det er disse tankene som gjør offeret mer sårbart jo lenger overgrepene pågår. Dette er hva et offer for mobbing vil tro - at de har skylda. Det å bli plaget skaper usikkerhet, dårlig selvbilde og til slutt sykdom.

Mobbing er aldri offerets skyld. Mobbing oppstår fordi noen ønsker å utnytte sårbarhet for å oppnå en belønning - oftest makt eller tilhørighet. Maktvakum skapt av mangel på god ledelse vil raskt fylles av de som ønsker en slik belønning. De tre faktorene som skal til for at mobbing oppstår er;

- En eller flere som ønsker/har behov for makt eller tilhørighet

- Sårbarhet

- Mangel på voksenkontroll/ledelse

Det er sårbarheten som er det viktige kjennetegnet ved ofre for mobbing - ikke de egenskapene som mobberne peker på. Disse fungerer som verktøy for å umenneskeliggjøre offeret. For å rettferdiggjøre overgrepene. En kan bli mobbet for alt mulig. Det vanlige er at mobbere bruker det som rammer hardest - det offeret ikke kan gjøre noe med; som useende, kropp, famile, evner eller ressurser.

Mobbing ligner på andre overgrep. Blant annet ved at det attribueres skyld til offeret. I Ålesund fikk vi nettopp et eksempel på hva voldtektsoffre blir utsatt for - beskjed om at jenter er dumme hvis de går alene. Altså - voldtekt er jenters egen skyld. I dagens Magasinet viser Jesper Juul hvorfor vi også må jobbe med å kunnskap om hva mobbing er og med holdningen til mobbeofre.

Er straff løsningen på vold i skolen?

Aps Marianne Aasen blir i dagens Dagbladet.no sitert på at problemene med barn som skulker, slår eller utagerer har sammenheng med "handling og konsekvens". Og sier videre at det bør få konsekvenser å gjøre noe galt. Aasen uttrykker at volden er noe foreldrene, ikke lærerne har ansvar for å stoppe. Uten å reflektere over at mange elever som utsetter andre for vold har med seg voldelige erfaringer nettopp hjemmefra. Og at skolen er svært egnet til å arbeide med å få elever til å finne andre løsninger på konflikter og følelse av avmakt.

FRPs Mette Hanekamhaug følger opp med partiets easyfiks på atferdsproblemer - "forsterkede skoler". Eller spesialskoler som det også heter. Det finnes ingen forskning eller erfaring på at samling av slik problematikk løser noe problem. Spesialskoler er etter mitt syn den dårligste løsningen for å møte elever som viser atferdsvansker, virker dårlig på de som utsetter andre for vold og bidrar til mindre fellesskap og mangfold i skolen.

Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien peker på at problemet med mobbing og vold gjennomsyrer samfunnet og bør løses som samfunnsproblem. Hun peker på den måten på en viktig del av problemstillingen - at også de som utsetter andre for vold og overgrep trenger hjelp og støtteå. Også KRFs Dagrunn Eriksen har et nokså nyansert syn på denne problematikken, men uttalelsen om at vold skyldes fokus på teori i skolen er en grov forenkling. Jeg har vanskelig for å være med på at de som utøver vold ville sluttet med dette hvis bare det var mer tresløyd eller kroppsøving i skolen. Det meste av volden foregår i frie situasjoner, i overgangssituasjoner eller på skoleveien. Der elever møter lærere som setter grenser på måter som ikke er i overenstemmelse med hva eleven opplever som ivaretakende. Eller der de blir utsatt for krenkelser fra enkeltelever eller grupper.

Min erfaring med vold i skolen er at heller ikke her finnes "blind vold". Når elever utsetter andre - voksne eller andre barn - for vold eller trakassering, skyldes dette i hovedsak en opplevelse av avmakt. For å løse problemet med vold i skolen må skolene derfor jobbe hardt for at elever skal slippe å utsettes for situasjoner der de opplever seg tvunget opp i et hjørne. Det må jobbes systematisk med elever som har vansker med aggresjon. Vi vet at elever som opplever mobbing opplever frykt og avmakt på skolen, derfor vil systematisk arbeid med mobbing virke forebyggende også i forhold til vold.

Arbeiderpartiets skolepolitiske talskvinne og FRP-Hanekamhaugs uttalelser til Dagbladet viser manglende forståelse for mekanismene som fører til vold, og peker på løsninger som virker lite hensiktsmessige. At FRP peker på straff som løsningen på atfersvansker er i tråd med partiets politikk, mens det bør forventes mer av de som representerer venstresiden i politikken.

Jeg stiller dessuten spørsmål om det virkelig er sånn at det er flere elever som utsetter lærere for vold enn tidligere, og etterlyser i debatten tall som viser dette.

Bokanbefaling: Mobbingens Psykologi

Boka Mobbingens Psykologi av professor Erling Roland på Senter for Atferdsforskning i Stavanger bør være obligatorisk for alle som er opptatt av elevers læringsmiljø. Boka forklarer på ypperlig vis hvordan mobbing foregår, hvem som er involvert, hvilke mekanismer som utløses i maktvakum og gir oppskrift på hvordan å løse vanskelige mobbesaker. (Oppskrift som virker!)

Etter å ha lest boken gjentatte ganger og samarbeidet med lærere som har brukt den i arbeid i omfattende mobbesaker, er jeg overbevist om at professor Roland har skrevet den viktigste boka om mobbing noensinne.

Professor Kjell skogen har i "Spesialpedagogikk 3/08) omtalt boka på følgende måte: "I siste halvpart av boka fokuserer fofatteren på redusering og forebygging av mobbing. Han sksserer tiltak... og gir gode eksempler på konkret gjennomføring av intervensjoner. Som sådan kan boka også være en nyttig inspirasjonskilde for dem som ønsker å planlegge og gjennomføre tiltak mot mobbing på sin arbeidsplass."

Den eneste svakheten med boka er at det ikke gis nok konkrete tips til hvordan en skal avdekke mobbing, noe som er en forutsetning for at metodene som foreslås faktisk skal virke.

Trenger vi mobbeombud?

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har nettopp lansert ny nasjonal satsing for å redusere omfanget av mobbing i skolen. Det er bra at regjeringen viderefører Bondevik- og Stoltenberg 2-regjeringens manifester mot mobbing. Professor Erling Roland har blant annet i den utmerkete boken Mobbingens psykologi skrevet at det nasjonale fokuset som Bondevikregjeringen skapte med det første manifest mot mobbing, var avgjørende for at antallet mobbeofre ble redusert fra 2002. Siden den gang har mobbetallene økt, noe Roland tilskriver manglende fokus fra sentrale myndigheter.

Kristin Halvorsen har tidligere fått både slakt og ros for erklæringen om "krig mot mobbing". Kritikken har handlet om mangel på konkrete tiltak. Nå har departemenentet lansert forslag til slike. To av tiltakene er økt mulighet til å bruke straffeloven i mobbesaker, og et eget mobbeombud.

Jeg er tilhenger av å øke muligheten til straffeforfølge ansvarlige for mobbing. Jeg er enig med professor Erling Roland i at det er nødvendig med et tydelig ris bak speilet, selv om dette vil bli brukt svært sjeldent. Jeg tror det like ofte vil bli snakk om lærere og skoler, som plagere som blir utsatt for slik bruk av lovverket. Jeg er veldig kritisk til de som mener at utvisning og straffeforfølgelse av plagere er det beste tiltaket for å forebygge og få slutt på mobbing. Disse har ikke forstått at mobbing er noe langt mer enn en enkelt, ond elev som plager et uskyldig offer. Mobbing er sammenbrudd i sosiale relasjoner i en gruppe. Der en av mekanismene er oppløsning av ansvar når flere utøver negative handlinger. Det er også sånn at i de tilfeller der det er kartlagt hvem som står bak mobbingen, får skolene som regel slutt på det. Dette fordi det er utviklet tiltak for å stoppe mobbing som virker.

Når det gjelder mobbeombud er jeg skeptisk. Utviklingen i skolen, bla a med tidsbrukutvalgets påpekning av at lærerne skal fokusere på kjerneoppgaven undervisning, gjør at jeg er redd for at lærere og skoler lar være å ta ansvar for det helhetlige læringsmiljøet. Andre yrkesgrupper skal inn i skolen for å overta ansvar for det sosiale miljøet. Dersom det også opprettes et mobbeombud, enten statlig på linje med barneombudet eller om det får form som fylkesombud, vil dette kunne pulverisere lærernes ansvar for å skape gode, trygge læringsmiljø. I dag har vi gode systemer for å behandle mobbing. Skolen og lærerens ansvar er tydeliggjort i opplæringslovens kapittel 9A. Fylkesmannen tar klagesakene.

Jeg tror på å spre kunnskap om mobbing. Jeg opplever at barneombudet har god kompetanse og gjør en viktig jobb for å holde fokus på mobbing. Fylkesmannen har også god kompetanse og erfaring med mobbing. Det er grunn til å øke kunnskapen på kommunalt nivå. Både skoleeier og skoler trenger å vite mer om hva mobbing er og hvordan forebygge, avdekke, stoppe og bearbeide mobbing. Jeg frykter at et mobbeombud vil kunne vri fokus fra dette til unødvendig fokus på plagerne. Jeg har tro på at neste års statlige tilsyn med kapittel 9A i opplæringsloven vil sette mobbing i fokus og dermed redusere omfanget av problemet.

"Den store mobbebloggen" krever mobbeombud. Det gjør også KRF.

Hva er ondskap?

Psykologiprofessor ved Standford og tidligere leder for den amerikanske psykologforeningen, Philip Zimbardo viser i dette fenomenalt interessante, 20 minutter lange foredraget hvordan mennesker blir monstre. Og hvordan de blir helter.

Zimbardo ledet i 1971 det kjente eksperimentet i Standford fengsel der en studentgruppe ble delt inn i fanger og fangevoktere. Eksperimentet er kjent fordi så mye som en tredjedel av de som tilfeldigvis fikk rollen som fangevoktere, utsatte "innsatte" for sadistiske handlinger. Dette skulle vise at alle onskap tilhører menneskenaturen mer enn at det er egenskaper hos enkelte.

Zimbardo var i 2004 ekspertvitne for tiltalte i rettsakene etter avsløringene om grusomhetene i Abu Ghraib-fengselet i Irak. Hans utgangspunkt var at fangevokteren Ivan Frederick burde få straffereduksjon for overgrep mot irakiske fanger. Argumentet var at det var systemet i fengselet kombinert med manglende opplæring som førte til at Frederick og hans kolleger utførte volden mot de innsatte.

Zimbardos syn på ondskap er interessant i forbindelse med mobbing i skolen. Mobbing er gjentatt vold (psykisk eller fysiks) mot et forsvarsløst offer. Zimbardos argumenter vil bety at det reelle ansvaret for at noen utsettes for mobbing vil ligge hos læringsmiljøet som elevene oppererer i. Dette er i tråd med den norske opplæringslovens kapittel 9A, "Elevenes arbeidsmiljølov". Denne pålegger lærere ansvar for å fange opp mobbing. Og sågar straffer lærere som unnlater å stoppe oppdaget eller meldt plaging. Et slikt syn på mobbing frikjenner ikke plageren(e), men legger ansvaret for handlingen til de voksne og systemet. FRPs løsning om tvangsflytting av mobbere blir fattig i lys av en slik forståelse av problemet. Heldigis er de andre partiene opptatt av virkemidler som virker.

Tidsbrukutvalget: Ledelse viktigst!

Det nasjonale utvalget som har vurdert lærernes tidsbruk, det såkalte Tidsbrukutvalget, har i dag lagt frem sin rapport. Utvalget har vært ledet av fylkesmann Kirsti Kolle Grøndal (bildet). Mest interessant er deres vektlegging av ledelse på alle nivå i skolen. De fremhever også betydningen til ledelse på skoleeiernivå. Dette er i følge rapporten den viktigste innsatsfaktoren for å sørge for at lærere bruker tiden bedre.

Adressa beskriver rapportens hovedkonklusjon som at "skolen trenger ledelse, ledelse, ledelse". Opposisjonen på stortinget mener rapporten viser at regjeringas skolepolitikk er feilslått, (ikke overraskende). Trine Grande fra Venstre peker på at utvalget mener lærere ikke skal kutte frukt. Dette er en tåpelig tabloidisering av det viktige utvalgets arbeid, og ikke uttrykk for nivået jeg håper debatten vil legge seg i tiden som kommer.

Utdanningsforbundet mener rapporten inneholder gode tiltak. Skolenes landsforbund er også fornøyd med rapporten, og sier at den er viktig i en tid da overføringen til KS har ført til en negativ utvikling.

Fremskrittspartiet bruker anledningen til å støtte utvalgets forslag om andre yrkesgrupper inn i skolen ved å påpeke at lærere og rektor ikke har kompetanse på uro og mobbing. Slik jeg leser rapporten viser den at det å styrke lærernes kompetanse på ledelse er en forutsetning for å styrke arbeidet med læring og læringsmiljø. Det er skummelt dersom det etableres en sannhet om at disse viktige innsatsområdene ikke skal inngå i læreres kompetanse og ansvar. Derfor er jeg skeptisk til at "eksperter" skal være de som arbeider med dette. Lærernes kompetanse må økes, så de har anledning til å skape gode læringsmiljø. I samarbeid med andre yrkesgrupper skal læreren som leder styrkes.

I Trondheim opplever vi at resultatene vi har oppnådd med å få redusert mobbetallene i stor grad henger sammen med bruk av skoleutviklingsprogrammer som blant annet har som mål å bedre nettopp lederegenskapene til aktørene i skolen. Det kan derfor virke som om utvalget har truffet godt i sine analyser for hvor skoen trykker i skolen. Det skal bli spennende å følge debatten som vil følge i kjølvannet av denne viktige rapporten!

Her er en kortversjon av konklusjonene:

• God ledelse God ledelse framstår som den viktigste forutsetningen for god tidsbruk i skolen. Det gjelder både skoleledelse og klasseledelse.

• Tid til kjerneoppgaver Skoleleder må sørge for at arbeidsplanfestet tid blir brukt målrettet og effektivt til skolens kjerneoppgaver. Skoleleder må utvikle god og effektiv møtestruktur og møtekultur i samarbeid med lærerkollegiet.

• Reformtretthet Tiden er kommet for konsolidering av læreplanverket. Antall nasjonale handlingsplaner og strategier må reduseres. Den tidsmessige konsekvensen for lærerne må utredes før reformer eller strategier/handlingsplaner blir vedtatt.

• Tydeligere regelverk Lover og forskrifter må gjøres tydeligere og lettere tilgjengelig. Det må utarbeides veiledninger til læreplaner som angir kompetansemål på alle trinn og i alle fag.

• Mindre dokumentasjon Nasjonale myndigheter må tydeliggjøre nasjonale krav til kartlegging og dokumentasjon. Skoleeier bør være tilbakeholden med lokale krav til kartlegging og dokumentasjon utover forskriftene i opplæringsloven.

• Andre yrkesgrupper Skoleeier og skoleleder må legge til rette for at relevant kompetanse fra andre yrkesgrupper blir benyttet i skolen.

• Ansvarlig skoleeier Skoleeier må sørge for nødvendig skolefaglig kompetanse på kommunenivå. Delegering av oppgaver og myndighet til den enkelte skoleleder må følges opp med ressurser og veiledning.

• Tidlig innsats Skoleeier må sørge for at tiltak for elever med spesielle behov blir satt inn tidlig.

• Hjem og skole Det må etableres gode rutiner for samarbeid og kommunikasjon mellom hjem og skole.

• Lærerutdanning og kompetanseutvikling Lærerutdanningen må fange opp utfordringene i praksisfeltet. Nyutdannede lærere må få relevant og systematisk veiledning og oppfølging. Det må utvikles gode systemer for kontinuerlig kompetanseutvikling.

Pressekonferansen på Nett TV

Lenke til hele rapporten her.

Mobbingen i trondheimsskolen redusert

I adressavisen i dag kan vi lese at antallet elever i Trondheim som oppgir at de er mobbet er redusert kraftig de siste årene. Tall fra elevundersøkelsen viser at 4% av elever i sjuende trinn melder at de er blitt mobbet en eller flere ganger i uka, mot 5,1% i 2008. Den største positive endringen har skjedd på ungdomsskolen. Her oppga 6,8% at de var mobbet i fjor, mens 4,1% oppgir det samme i årets undersøkelse. Antallet elever som oppgir at de er mobbet av læreren er nesten halvert.

Dette er en stor lettelse. I Trondheim har vi gjennom systematisk klart arbeid å få ned disse tallene. Kunnskap om mobbing, systematisk forebygging og fokus på problemet er årsaker til at vi i dag kan lese om gode resultater. 18 skoler har begynt med de omfattende, forebyggende skoleutviklingsprogrammene Respekt og LP-modellen siden 2006.

Men vi kan ikke være fornøyde med at 4% av elevmassen i Trondheim oppgir at de blir systematisk plaget i skolen. Vi kan ikke være tilfredse når det fortsatt er slik at noen foreldre velger å ta sitt barn ut av nærskolen fordi miljøet der ikke er trygt for sitt barn. Vi vil ikke akseptere at det fortsatt er barn som opplever seg trakassert av læreren sin. Derfor må vi fortsette og intensivere arbeidet.

Neste skoleår begynner derfor med "Uke 1; mobbefri uke". Elevrådene på alle skolene har designet denne uka. De har lagt planer som i samarbeid med lærerne skal vise hvordan de vil ha en trygg skoledag. Dette skal føre til en annerledes uke der alle opplever skolen som et trygt sted å være. Håpet er at det gjør 2010 til året da mobbingen tok slutt.

Her er lenke til Adressavisen og NRKs omtale av Lerkendalseminaret 2007

De farlige, sårbare barna

”Politiet i Sør-Trøndelag reiser nå rundt til skoler i hele distriktet for å forebygge at skolemassakre eller andre alvorlige hendelser skal ramme elever”, kunne vi lese i Adressa torsdag 10. Desember. Dette er et resultat av et samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og Politidirektoratet.


”Et av momentene de skoleansatte får innsikt i er kjennetegn som karakteriserer elever som potensielle drapsmenn” , en ”gjerningsmannsprofil”.


Det blir pekt på ensomhet, hat mot stedet og institusjonen, opplevelse som taper, mental ubalanse, interesse for voldelige dataspill og våpen og liten støtte fra familie og venner. Ungdomsemheten i Trondheim, som bistår skoler og ungdom i vansker, opplever at dette er faktorer som en skal ta på alvor.


Dette er beskrivelser og forklaringer på en vanskelig livssituasjon, og en konfliktfylt skolehverdag, som skolene blir utfordret til å møte i et større omfang. Risikokofaktorer i disse elevenes liv og skolehverdag er at de står i fare for å ikke få gjennomført grunnskolen, droppe ut av videregående skole, økt sjanse for tidlig rusbruk og et problematisk forhold til å få gode relasjoner til andre senere i livet.
En slik kartlegging bør føre til økt hjelp og støtte, mer enn å utløse frykt. Manglende mestringsopplevelser i skolen og å ikke ha venner, er noe mange elever strever med i skolen. Det er viktig at dette blir møtt med en innsats skolen skal være god på; godt tilpassa undervisning, konfliktløsing, god klasseledelse og systematisk jobbing for et godt og inkluderende læringsmiljø.


En vanskelig og utfordrende elevrolle forsterkes gjerne i et negativt samspill mellom voksne, som møter sårbare barn og ungdom med frykt, framfor forståelse. I Ungdomsenheten opplever vi at det kan være en utfordring i å se sammenhengen i et barns liv og en voldelig atferd. Vi synes derfor det er viktig å nyansere forståelsen av en ”gjerningsmannsprofil”. I Ungdomsenheten utløser en slik bekymring innsats for at en elev skal få økt tilhørighet til skole og hjem, gjennom vennskap, reell mestring og et tett og godt samarbeid mellom voksne, som forstår – mer enn frykter.


Skrevet av Geir Mosand, Leder av skoledelen av Ungdomsenheten i Trondheim kommune. Publisert på debattsidene i Adressavisa 15.desember 2009.

Skamfølelse eller stolthet?

Tom Tiller er Professor ved Høgskolen i Tromsø og forfatter av blant annet de utmerkede bøkene Den andre dagen og Ti tanker om skole - brev til Storm. Han er en av de få skoleforskerne som våger å ta kampen opp mot det evige negative fokuset som hersker i den skolepolitiske debatten.

Tom Tiller spør om vi skal bygge skolen på skamfølelse eller stolthet i denne artikkelen i Utdanning. Han mener skolen er utsatt for en mobbekampanje som kun er egnet til å bidra til svekkelse.

Jeg er enig med Tom Tiller og mener den viktigste jobben til Kristin Halvorsen som ny kunnskapsminister er å skape et klima for også å peke på de positive trekkene ved vårt unike, inkluderende skolesystem. For lenge har skoledebatten vært overskygget av PISA-tåka.

Pedagogisk kvakksalveri fra Jesper Juul

(Innlegget var på trykk i Dagbladet tirsdag 20.oktober 09)

Jesper Juul viser i sitt innlegg i Magasinet 10.oktober manglende innsikt i hva som skal til for å skape et godt læringsmiljø i skolen. Juul mener evidensbaserte programmer er motivert av ønske om ”lydighet og underkastelse” og at de er bevis på skolens ”pedagogiske konkurs”. Resultatet, i følge Juul, er elever som ”vil gå ut av skolen sosialt og menneskelig hjelpeløse”.

Jesper Juul tar feil når han mener at bruk av evidensbaserte programmer fører til ”primitive pedagogiske miljøer”. En av de positive utviklingstrekkene i norsk skole de siste tiårene er at viktige forskningsmiljøer har gjort tilgjengelig sin kunnskap om god pedagogisk praksis gjennom utvikling av programmer.

Gjensidig tillit mellom skole og hjem er en av nøklene for å skape en god skole. Jesper Juuls mistenkeliggjøring av skolens motiver bidrar til svekking av tilliten.

Forskningsrapporten ”Forebyggende innsatser i skolen” fra 2006, og erfaring fra innføring av evidensbaserte forebyggende programmer, viser at disse bidrar til å bedre elevenes læringsmiljø. En bør kunne forvente at deltakere i samfunnsdebatten forholder seg til kjent kunnskap og ikke bidrar til unødvendig negativt fokus på skolens virksomhet.