mandag 18. juni 2012

Voksne som smiler og ikke gir opp

Blogglisten

Ofte er det barna som ”fortjener” det minst, som trenger deg mest. Mandag 18.juni gikk startskuddet for UNICEFs kampanje ”Elsk meg!”, som oppfordrer voksne til å se bakenfor barns atferd og til å gi litt av sin tid for å skape trygge, gode løsninger slik at alle barn kan føle seg inkludert i fellesskapet. 

Kampanjen består blant annet av artikler der ulike mennesker forteller historier der noen har gjort en forskjell for andre. Mitt bidrag til kampanjen heter "Voksne som smiler og ikke gir opp":



Kampanjen "Elsk meg" handler om
de barna som "fortjener det minst,
men trenger kjærlighet mest 
Barn som møter voksenverden med mistenksomhet har ofte gode grunner til det. De trenger voksne som smiler og ikke gir opp, sier skoleveileder Erlend Moen.

Andreas kom ny til skolen i femte klasse. Umiddelbart fikk han høre av medelevene at læreren, en erfaren og empatisk voksen kvinne, var ”interessert” i unge gutter. Da hun nærmet seg Andreas i klasserommet hørte han små plystrelyder og fikk megetsigende blikk fra fnisende klassekamerater. Han avviste denne læreren i årene som fulgte. Hun tolket Andreas som sky og lite interessert i å få kontakt. Andreas ble etter hvert ansett som uhåndterlig av voksne både i skolen og på fritida. Han ble ikke invitert i bursdager. Han måtte slutte på fotballen. Tre år senere ble gutten utredet av Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) som konkluderte med store psykiske vansker på bakgrunn av langvarig mobbing.
Andreas får etter hvert merkelappen ”atferdsvanskelig”. Det er han ikke alene om. Mange barn og unge som utfordrer voksenverdenen gjør det på grunn av utstøting, manglende mestring eller traumatiske opplevelser.
Disse barna trenger voksne som ser dem for det de er; sårbare barn. De som møter voksenverden med mistenksomhet har ofte gode grunner til det. De trenger voksne som smiler og ikke gir opp. De som er vant til å bli oversett trenger en voksen som sier ”hei”. De som opptrer respektløst må møtes med respekt. De som virker uvennlige trenger mest av alt en venn. Og de barna som avviser oss, trenger mest av alt bekreftelse og vår tålmodighet.
Lite kan bety mye
Der er lett å undervurdere viktigheten av sin egen innsats. Lærere tenker at det ikke betyr noe om de legger til rette faglig og sosialt. Det kan virke håpløst. De glemmer at de som strever på skolen ikke er lei av å lære. De er lei av ikke å lære. Foreldre og naboer tenker at det er lite en kan gjøre for de som aldri har hatt det bra – at det er så mye som skal til.
Men ofte er det motsatt. Selv de mest fastlåste situasjoner kan snu. Og ofte er det lite som skal til. Mange barn utvikler unødvendige vansker fordi voksne feiltolker, lar være å se og kvier seg for å gripe inn. De som det går bra med til tross for et dårlig utgangspunkt har det til felles at de har møtt voksne som gir av sin tid, og som tør å se bakenfor.
En kald høstkveld sto en liten gruppe barn i den mørke skolegården. Tre-fire gutter sto rundt en som virket forsvarsløs. De større guttene lempet snø ned i hetta til han i midten og dyttet han i mellom seg. En voksen som gikk forbi syntes leken så lite trivelig ut og gikk bort. Mannen spurte guttene hva de holdt på med. ”Vi bare leker”. Særlig han i midten var ivrig til å fortelle at dette var en veldig morsom lek. ”Da bytter vi”, sa mannen og tok en av de fire rundt og plasserte ham i midten. Det ble stille. Plutselig opplevde guttene at dette ikke var så morsomt likevel, at det ikke var tilfeldig hvem som lekte og hvem som ble lekt med. Mannen gikk bort og så seg tilbake. Da hadde guttene funnet seg noe annet å gjøre.
 Erlend Moen
Skoleveileder, Skoleteamet på Dagskolen i Trondheim