fredag 19. november 2010

Bitching = skjult mobbing = mobbing?

Blogglisten

Boka Bitching - en bok om jenter og mobbig av Liv Skotheim og Anna Holm Vågsland fra 2009 setter fokus på mobbing mellom jenter. Boka retter seg mot ungdom og inneholder foruten kunnskap om hva denne formen for mobbing er, også et bredt utvalg henvisninger til litteratur og film og fortellinger fra ungdom som har opplevd bitching på kroppen. Boka har fått velfortjent god respons og ført til oppmerksomhet rundt et viktig tema.

Men hva er "bitching"? I NRK-programmet PULS kunne en få inntrykk av at bitching er det samme som "skjult mobbing" - også et område det har blitt satt fokus på den siste tiden. Jeg er kritisk til snakk om skjult mobbing som en spesiell type mobbing. Mobbing er i sin natur skjult.

Jeg oppfatter det også som uheldig å blande  mobbing med bitching. En av utfordringene for oss som jobber med å stoppe alvorlig mobbing er at begrepet allerede er utvannet. En snakker om å bli "litt mobbet". Ingen snakker om å bli "litt voldtatt" selv om begge deler er overgrep. Å omtale mobbing som "bitching" bidrar til ytterligere svekking av begrepet.

Skjult mobbing

Skjult mobbing er, slik jeg ser det, all mobbing som ikke er avdekket. Som de med ansvar for å sørge for mobbefrie miljøer ikke ser, ikke vil se eller ikke skjønner. Det motsatte av skjult mobbing er åpen mobbing, tydelig, synlig mobbing. Den får sjelden utviklet seg over så lang tid at det blir virkelig alvorlig for de involverte. I fenomenet mobbing ligger det en forutsetning om at den foregår i det skjulte. Mobbing kjennetegnes av at det foregår over tid. Og åpen, synlig mobbing stoppes raskt. Derfor mener jeg at å skille mellom  "mobbing" og "skjult mobbing" er feil. Det finnes avdekket og ikke avdekket mobbing. Og avdekket mobbing som en ikke har klart å stoppe. I det siste tilfellet er det snakk om ansvarlige (lærere, ledere) som ikke gjør jobben sin.

Så hvem er "skjult mobbing" skjult for? Nettopp for de som har makt og ansvar for å stoppe mobbingen. I skolen vil dette bety de voksne. I arbeidslivet vil det bety lederen/sjefen. Hvis da ikke de voksne i skolen eller sjefen er involvert i utstøtingen. Da er også mobbingen "skjult" i den forstand at de som DA har ansvaret ikke vet at det eksisterer - i skolen betyr det rektor/kommunen/fylket og i arbeidslivet de organer som skal bistå arbeidstakere med arbeidsmiljøet. Når disse får kjennskap til mobbingen er den ikke lenger skjult, da er den åpen og stoppes. Eller skal og vil stoppes - hvis en vet hva en gjør.

Både offer for mobbing, mobbere og tilskuere til mobbing er tjent med at mobbing holdes skjult, under radaren til de som har ansvar. Det å bli utstøtt er en så vondt og skamfult at offer for mobbing sjelden selv ønsker at det skal komme frem. Å bli mobbet innebærer en følelse av å misslykkes med det som er grunnleggende viktig; å ha tilhørighet til andre, å ha venner, å bli likt. Derfor finner ofte ofre for mobbing forklaringer på hvorfor en blir utstøtt i egenskaper hos en selv. "Jeg må være slik de sier siden alle tar avstand fra meg, det må skyldes meg selv" vil et mobbeoffers logikk være. Sammen med frykten for "oppgjøret" som vil komme om en sladrer, gjør dette at mobbeofferet sjelden varsler fra om mobbing.

Mobberne oppnår tilhørighet og/eller makt gjennom å holde offeret utenfor. Samtidig umenneskeliggjør mobberne offeret slik at de etter hvert opplever utstøtingen som naturlig. Denne følelsen forsterkes av at offeret gradvis blir mer "annerledes" etter hvert som avmakten tiltar. Feiltolkninger, utvikling av dårlige sosiale ferdigheter, stress, "klønethet" og psykisk sykdom gjør offeret til mer og mer naturlig å ta avstand fra. Det er derfor sjelden at mobbere selv sier fra eller stopper, men må bli stoppet.

Tilskuere til mobbing kjennetegnes ved at de selv frykter å havne i offerets situasjon. Samtidig slår mekanismen "fiktiv norm" inn. En lar være å gripe inn simpelthen fordi ingen andre griper inn. Noe som tilsvarer den mekanismen som gjør at de fleste av oss vil gå forbi et menneske som ligger livløst på bakken dersom de foran oss har gjort det samme. Vi tenker at deres vurderinger som gjør at de går forbi nok er riktigere enn den opplevelsen vi har av at personen trenger vår hjelp. Først når det kommer helsepersonell forbi vil det gripes inn - fordi disse stoler på sine egne vurderinger i et slikt tilfelle.

Bitching

"Bitch", hvis en skal tro på Wikipedia, er opprinnelig (fra ca år 1000) et ord som betyr hund av hunnkjønn - det vi omtaler som tispe. Ordet er i følge Wikipedia i århundrer brukt som fornærmelse mot kvinner - en sammenlikning av kvinne og hund hvor det ligger en sterk seksualisert betydning. En "bitch" er en skjelsord om en kvinne som henspeiler på seksuell atferd. "Bitching" er i mine ører å verbet som beskriver det å utsette andre for negativ oppmerksomhet på denne måten.

En som utsettes for mobbing vil blant mange andre uttrykk kunne oppleve å bli støtt ut med bruk av denne typen seksualiserte fornærmelser. Det vil imidlertid kunne oppstå "bitching" uten at en kan snakke om at noen opplever å bli mobbet. En seksualisert og negativ sjargong i en ungdomsflokk kan omtales som bitching. Det er ikke helt uvanlig. Det er ikke heldig. Men det er ikke mobbing. Ikke nødvendigvis.

Å bruke "Bitching" om jentemobbing generelt er uheldig. Det kan skape forståelse av at jenter som blir mobbet utsettes for noe annet enn gutter. Det er ikke tilfelle. Det er de samme mekanismene. En eller flere som gis anledning til å oppnå resultater/belønning (oftest tilhørighet eller makt) gjennom å holde noen utenfor. Midlene varierer. Også for jenter. Bitching er bare et av virkemidlene.


Mobbing er alltid overgrep. Svært alvorlig for de som utsettes for det. Og alvorlig for de som utfører det. Verktøy for å stoppe mobbing tar utgangspunkt i at mobbing settes i en slik alvorlig sammenheng. Både i opplæringsloven og arbeidsmiljøloven er mobbing et alvorlig overgrep som er straffbart å la utvikle seg. Bitching kan også være svært alvorlig. Men trenger altså ikke å være det.

Det er viktig og riktig å ha fokus på hvordan å få slutt på bitching. Men Bitching er ikke mobbing. Og mobbing er ikke skjult. All forvirring om dette er med på å komplisere arbeidet for å skape gode, trygge miljøer som er frie for mobbing.

tirsdag 2. november 2010

Løsningsfokusert tilnærming til mobbing

Blogglisten

Voksne for barn sin konferanse "Developing Strength and Resilience in Children" på Soria Moria 1.-2. november 2010 presenterte Sue Young en annerledes måte å angripe problemet med mobbing. Presentasjonen er her.

Den løsningsbaserte tilnærmingen til mobbing innebærer å ikke fokusere på mobbing og vansker, men se på hvordan en ønsker at læringsmiljøet skal være. Det positive fokuset skal bidra til at elever opplever seg inkludert og del av et vennlig skolemiljø.

Young, som har bakgrunn som leder for anti-mobbearbeid i Hull i England, tok utgangspunkt i at eksisterende og kjent anti-mobbearbeid ikke virker. Resultatene er varierende eller dårlige og flere skoler opplever mer mobbing ved bruk av disse programmene. Dette har å gjøre med programmenes innretning mot mobbing. En mer hensiktsmessig tilnærming vil være fokus på hvordan en vil ønske at skolen skal være - og jobbe ut i fra det.

Metoden som ble presentert bygger på at deltakerne i skolemiljøet, voksne på skolen,  elever, foreldre og andre,  først finner de positive kvalitetene med og på skolen. Deretter ser en på hvilke enkle tiltak som kan settes i gang for å ytterligere forbedre dette. Hele tiden med fokus på å forbedre det som allerede er bra.

Young argumenterte for fokus på arbeid i klassen fremfor på skolen. Dette fordi de største forskjellene befinner seg på skolen, ikke nødvendigvis mellom skoler. Resten av konferansen har stort sett vist viktigheten av "whole school approach" i arbeid med skoleutvikling, mens Young altså argumenterer for det motsatte.

Young bringer viktige perspektiver inn i det forebyggende arbeidet på skolen. Hennes metoder er effektive for å skape et bedret læringsmiljø. Jeg skulle gjerne stoppet der, for Young gir et godt bilde av hvordan et slikt arbeid bør være. Men hun selv bruker lang tid på å vise hvordan dette arbeidet står i motsetning til anti-mobbearbeid gjennom systematisk arbeid med mobbing. Dette er jeg svært kritisk til, og gjør at jeg misstenker at Young har et forskjellig utgangspunkt enn mitt.

Mobbing er et spesifikt problem som etter mitt syn må løses med spesielt innrettede verktøy. En løsningsorientert tilnærming fungerer godt som forebygging, men har store svakheter når en står ovenfor et elevmiljø der noen systematisk blir trakassert og holdes utenfor. Før en kan kvalifisere og bygge på de sterke sidene ved dette miljøet er det min oppfatning at mobbingen må stoppe. Dette gjøres best ved å finne ut hva mekanismene i mobbingen er, finne de som tjener på at noen er ofre, stoppe disse og gjenerobre voksenautoriteten i elevmiljøet. Deretter sette inn tiltak for å støtte offeret og plagernes sosiale ferdigheter.

Mens Young hevder at en aldri skal nevne ordet mobbing (!), mener jeg at det finnes gode grunner til å holde et kontinuerlig fokus på dette. på samme måte som oppmerksomhet om skadene ved røyking eller trafikkskader bidrar til at færre røyker og at flere oppfører seg bra i trafikken, gjør fokus på mobbing at voksne på skolen evner å se de som blir utsatt for utstøtingsmekanismer. Og dermed gis muligheten til å gripe inn.

Inngripen mot mobbing må ta utgangspunkt i at mobbing er overgrep. Det innebærer at det er et offer og en/flere overgripere. Prinsippet er at mobbingen skal stoppe. Ikke at noen skal pålegges skyld. Som forskningen viser, oppstår mobbing i miljøer der det er manglende voksenkontroll. Derfor er det ikke utøverne av mobbing som alene står ansarlig for at mobbing skjer. Det er de voksne som har ansvar for tilstrekkelig voksenkontroll. Der dette ikke finnes er det ikke nok å se på de postive elementene i miljøet, men sterke tiltak er påkrevd.