søndag 14. februar 2010
Hjelp til barn som er mobbet
I dagens VG har Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykiatri og Thormod Idsøe (bildet) fra Senter for Atferdsforskning et godt innlegg om mobbing. Poenget til de to er at det er for dårlige systemer for å fange opp og hjelpe ofre for mobbing. De viser til studier som peker på at mange mobbeofre utvikler store psykiske vansker, som PTSD.
Det er befriende å lese perspektivene til de to. Innlegget parkerer på mange måter diskusjonen om hvorvidt vi skal pålegge ofrene for mobbing skyld.
I Trondheim har vi gode erfaringer med å ta i bruk psykologer i førstelinjetjenesten i forbindelse med mobbing. Disse har kompetanse til å lede de som trenger det videre i hjelpeapparatet. Og eventuelt ta noe nødvendig, rask oppfølging selv. En utfordring er at mange peker på at ofrene trenger bistand uten at det gjøres noe med mobbingen. Det å la de som står midt oppe i en situasjon der de utsettes for overgrep motta psykologhjelp vil være å tillegge dem ansvar for å stoppe mobbingen. Derfor er et av prinsippene vi arbeider etter at ofre først skal henvises til psykologhjelp når mobbingen har stoppet.
lørdag 13. februar 2010
Er mobbing offerets skyld?
(På trykk i Dagbladet 13.februar 2010)
Mitt svar til Jesper Juuls Magasininartikkel om mobbing 5.februar 2010 faller Anne Hilde Bermingrud tungt for brystet. Hun mener svaret til Juul under overskriften ”Kunnskapsløst av Jesper Juul” viser hvor ”overflatisk noen jobber med mobbeproblematikk i skolen”.
Jeg inviterer herved Birmingrud på besøk til Trondheim kommune. Her har vi det siste året redusert mobbingen med 20% og mobbing fra lærere til elever med 50%. Det betyr ikke at trondheimsskolen er fri for mobbing, eller at vi er tilfredse. Det trenger ikke engang bety at vi jobber grundigere enn i Nittedal der Bermingrud er lærer. Men det er et resultat at vi jobber systematisk for å fremme gode læringsmiljø, blant annet med programmer som har påvist effekt.
Grunnpilarene i vårt arbeid er fokus på problemet og kunnskap om mekanismene i mobbing. Utgangspunktet er at mobbing oppstår fordi noen gis mulighet til å skaffe seg selv makt eller tilhørighet gjennom å holde andre utenfor. Dette synet gjenspeiles i Opplæringsloven (som Bermingrud også er pålagt å jobbe etter).
Anne Hilde Bermingrud hevder at ”frustrasjon ofte er årsaken til at mobbing oppstår”. Hun skriver at arbeid med å stoppe plaging er å ”fjerne symptomet, ikke problemet”. Det kan bare forstås som at Jesper Juul ikke er alene om å mene at mobbing er offerets skyld.
Anne Hilde Bermingrud mener at et godt selvbilde er det viktigste verktøyet mot mobbing. En klok fotballtrener fra Trøndelag har sagt at selvtillit ikke er noe en har. Det er noe en får. Det gjaldt fotballspillere. Men det gjelder også barn. Et godt selvbilde er noe en får gjennom positive opplevelser. Opplevelser av å være inkludert og av å kjenne varme. Juul, Bermingrud og jeg er enig om at et sunt og godt selvbilde er viktig. Men det er ikke et tiltak mot mobbing. Det er resultatet av et godt, systematisk arbeid med læringsmiljøet til elevene.
fredag 5. februar 2010
Lettvint om mobberen
I dagens A-Magasin beskriver Aftenposten-ekspert og professor i barnepsykologi Willy-Thore Mørch mobberen på en måte som ikke kan unngå å kommenteres.. Under overskriften "Slik er mobberen" på nett og "Født som mobber" i papirutgaven forteller Professor Mørch at mobberen har med seg "mobbegener" og sammenlikner mobbere med mennesker med personlighetsforstyrrelser.
Ikke en plass i teksten nevner Mørch at mobbere opptrer i et sosialt miljø. Det er sikkert noe riktig i Mørchs beskrivelse av hvordan noen mobbere "er". Og som psykolog er dette sikkert professorens kompetanseområde. Men hvordan disse personlighetstrekkene gir seg utslag handler om noe helt annet - nemlig hvordan de blir tatt vare på i de miljøene de opererer i.
Demonisering er en kjent strategi for å forklare hvordan noen kan være ekle med andre. De er ikke som oss. Dette fjerner ansvaret vi alle har for å sørge for gode, sosiale miljøer.
Den episoden som Mørch nevner i artikkelen sin viser med tydelighet hvorfor han tar feil. Han beskriver en gjeng med barn som står rundt mobbesituasjonen. Er det bare mobberen som er "ond", og som har med seg disse negative genene? Hva med de andre? Situasjonen viser nemlig at mobbing er et gruppefenomen, og at mobberen og mobbing må forstås i sin kontekst.
torsdag 4. februar 2010
God artikkel om mobbing
Denne artikkelen om mobbing av Thomas Nordahl (Høgskolen i Hedmark, bildet) og Petter Skarheim (Utdanningsdirektoratet) sto på trykk i Aftenposten 3.februar 2010. Veldig godt skrevet om at ansvar for mobbing ikke må tillegges skolen alene. I et ordtak heter det at "det krever en landsby for å oppdra et barn." At Nordahl og Skarheim minner om dette er flott.
Det er bra at artikkelforfatterne likevel fremhever skolens soleklare ansvar for å forebygge og gripe fatt i mobbing. Jeg er ikke like sikker som artikkelforfatterne på at det er analyser av elevundersøkelsen som er det beste verktøyet for å avdekke mobbing. Spørsmålene i denne er så grove at min erfaring er at den fungerer dårlig på skolenivå - selv om den er viktig som indikator på kommune - og landsnivå. Andre undersøkelser som trivselsundersøkelser, samtaler og sosiometriske kartlegginger i kombinasjon med systematisk observasjon er langt mer effektive verktøy.
Det viktigste verktøyet for å jobbe godt med mobbing er imidlertid kunnskap. Og heldigvis virker det som både kunnskapsministeren og kunnskapsmiljøene har tenkt å sette fokus på mobbeproblematikk i tiden som kommer.
Etiketter:
elevundersøkelsen,
mobbing,
sosiometri,
Thomas Nordahl
Manglende planer mot mobbing
Dagsavisen melder at halvparten av norske skoler bryter loven ved ikke å ha mobbeplan. Dette er overraksende mange. Jeg er enig med forskeren som uttaler at manglende handlingsplaner reduserer sjansen for å lykkes i de vanskeligste sakene. Det som gjør antallet overraskende stort er at det er en en smal sak å lage en handlingsplan, for prosedyrene for å gripe fatt i mobbing er godt beskrevet og kjent.
Et problem i denne saken er at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de gode planene og godt arbeid med mobbing. En skole som i 1997 laget en god handlingsplan for arbeid med mobbing, og som i undersøkelsen som presenteres i Dagsavisen har "fulgt loven", trenger ikke å ha et aktivt og godt arbeid for elevenes arbeidsmiljø.
Jeg mener også at Dagsavisen-artikkelen er misvisende når den gir inntrykk av at det i Artikkel 9A i opplæringsloven er et krav om en slik plan. Verken i selve lovteksten eller i veilederen fra Utdanningsdirektoratet står det at skolene er forpliktet til å ha en slik handlingsplan.
Jeg håper oppfølgingen av denne rapporten vil ha fokus på hvordan en kan få skolene til å få bedre systemer mot mobbing. Da må det fokuseres på kvalitet så vel som kvantitet. I 2003 skrev Arne Forsman doktoravhandlingen "Skolans texter mot mobbning - reella styrdokument eller hyllvärmare?" Der går han gjennom det svenske skolesystemets mange handlingsplaner mot mobbing på alle nivå. Han peker blant annet på at "vissa av textarna lever ett eget liv, skilt från skolans praktik eftersom i dessa fall ytterst få kopplingar är angivna hur texternas intentioner skall förverkligas i praktiken". Jeg tror dette gjelder også i Norge, at planene som lages har liten praktisk nytteverdi, og når det heller ikke er noe formulert krav om å ha en slik, organiserer skolene arbeidet mot mobbing på andre måter enn ved å ha en plan.
I Trondheim har vi gått gjennom skolenes planer i forhold til mobbing. Det viser seg at de fleste har en eller annen form for plan, enten som "mobbeplan", eller "prosedyrer for mobbing" i "en sosial handlingsplan" av en eller annen form. Planene er stort sett ok i forhold til prosedyrer når mobbing er godt avdekket og dokumentert - hva skolene skal gjøre for å stoppe mobbing. Men inneholder skjelden gode tiltak for forebygging, avdekking og etterarbeid etter en mobbeepisode. Derfor jobber vi med å lage en mal for hvordan en slik handlingsplan skal se ut. Og den bør inneholde langt mer enn Dan Olweus sine utmerkede steg for å stoppe mobbing.
FRPs Mette Hanekamhaug markerer seg nok en gang i diskusjonen om hvordan vi skal få slutt på mobbingen. FRPs fokus på straff gjelder også i denne sammenheng, denne gangen for skoler som ikke har slike planer. Det virker litt lettvint, og kunnskapsministeren gjorde i stortinget rede for hvordan regjeringen tenker å oppnå bedre systematisk arbeid. Det virker som regjeringen tar problemet på alvor og setter i verk riktige tiltak.
Jeg håper at alle skolene tar seg på tak og lager gode planer for å stoppe mobbing. Men vi skal ikke la oss lure til at det er alt som skal til for å få slutt på mobbing. Derfor må utdanningsmyndighetene ta sitt ansvar og bistå med klare rettningslinjer om hvordan planene skal se ut.
Etiketter:
9A,
Arne Forsman,
Dan Olweus,
Mette Hanekamhaug,
Mobbeplan,
mobbing
Abonner på:
Innlegg (Atom)