Profesjonell usikkerhet som metode

Utdanningsforbundets fagligpolitiske magasin "Bedre skole" har i siste utgave et større intervju om håndboka "Slik stopper vi mobbing".

Hovedbudskapet i intervjuet er at lærere og skoler må evne å se det som ikke med første øyekast er synlig, og våge å stille spørsålstegn bak det en tror en vet, for å få til å jobbe effektivt mot mobbing.

Intervjuet er tilgjengelig under fanen "Forgrunn" i Eblad her eller nedlastbar som PDF her. 

Tips mot mobbing

Dagbladet har omtalt boka "Slik stopper vi mobbing" der jeg gir følgende sju tips til voksne i skolen som vil se og stoppe mobbing (Hele saken her):

1. Hvis det skjer en negativ episode eller noe du stusser over; se bak selve situasjonen. Forsøk å se ting i sammenheng uten å bli blendet av episoden som utspilte seg foran øynene dine.

2. Er du usikker på hva mobbing faktisk er, og hvor grensene går, må du sørge for å skaffe deg kompetanse. Det kan bidra til å stoppe mobbing.

3. Ta alltid mobbing på ytterste alvor. I beste fall finner du ut at det ikke har skjedd noe. Men hvis det har skjedd en mobbeepisode, må du ta tak i dette. Aldri tenk at mobbing ikke skjer i din klasse eller i ditt miljø - det kan ingen garantere. Husk at mobbing kanskje er det mest alvorlige barn og unge kan utsettes for.

4. Tren på å stoppe og å se mobbing. Øv deg på å se sosialt samspill. Observasjon som metode krever ressurser, men gjør samtidig læreryrket mer spennende. Det krever litt å jobbe med mobbing, men det du får igjen er tusen ganger bedre.

5. Bruk god tid. Ved mistanke om mobbing, bør du ikke avvise eller godta at noe har skjedd med én gang - undersøk alltid først. Gå systematisk til verks, ikke tro at dette lar seg løse enkelt. Planlegg og tenk ut tiltak for å stanse mobbingen - dette minner om etterforskning.

6. Samarbeid med andre på ulike nivåer, både med lærere og andre yrkesgrupper i og utenfor skolen. På den måten får du sett ting fra ulike vinkler.

7. Ikke tro at alt er over den dagen mobbingen tar slutt. Noen er blitt skadet av det som har skjedd. Du kan få slutt på krenkelsene, men de som har opplevd dette, vil fortsette å mistenke andre mennesker for å ha onde hensikter. De vil fortsette å føle seg utenfor. Å reparere skadene fra mobbing kan bety at skolen må hente inn helsehjelp til de som har vært utsatt selv om det viktigste arbeidet må skje på skolen.

KILDE: Erlend Moen

Håndboka lanseres 24.februar

Dato for lansering av bokprosjektet "Slik stopper vi mobbing" er 24.februar. Les mer og forhåndsbestill boka fra Universitetsforlaget. 

Ny bok om digital mobbing

Elisabeth Staksrud, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo har gitt ut denne fremragende boka om arbeid mot digital mobbing. Den presenterer ny forskning og praktiske råd. Anbefales!

Smerten etterpå

Tidsskrift for norsk psykologforening har våren 2013 gjennom flere artikler satt fokus på mobbing. I denne, "Smerten etterpå" presenteres en sak der en skole med hjelp fra oss i skoleteamet på Dagskolen og kommunens psykologer fikk stoppet mobbingen.

En uutholdelig virkelighet

(På trykk i "Sinn og Samfunn", medlemsmagasinet til Mental Helse, nr 3 2013)

Undersøkelser viser at 40.000 barn og unge utsettes for mobbing i den norske grunnskolen.  For å lykkes med å redusere dette tallet, må vi forstå hvilke konsekvenser mobbing kan få. Et tankeeksperiment har hjulpet meg til å kjenne på smerten ved isolasjon og utstøting, to hovedkomponenter i mobbing.

Jeg jobber til daglig i et team på åtte som de siste årene har møtt mange titalls alvorlige mobbesaker i trondheimsskolen. På samme måte som elever er avhengige av gode elevmiljø for å prestere, er jeg avhengig av kollegene mine i jobben.

I eksperimentet ber jeg kollegene mine om å snu seg når jeg møter dem om morgenen. Jeg instruerer dem om ikke å legge merke til meg når jeg sier ”hei”. I den trange heisen på tur opp til kontoret ser de på meg uten å si noe. De henger ytterklærne sine på knaggene litt vekk fra der jeg har hengt mine, eller flytter dem hvis de har hengt sine der først, slik at jakka mi henger alene. De holder av plass til hverandre under lunsjen. Når jeg kommer er det ikke plass til meg ved bordet. Jeg må sitte alene. Ingen skal se på meg, Vi har lett for å tenke at barn må tåle litt utstøting. men sender blikk når jeg gjør noe galt. De snakker høyt helt til jeg entrer rommet, så blir de helt stille. Slik at jeg vet at de snakket om meg. De skal ikke le når jeg slår en spøk eller respondere hvis jeg tiltaler dem. Hvis jeg setter meg på grupperommet, skal de flytte seg litt. Slik at jeg blir sittende helt alene. De skal snakke høyt om hvor morsomt det var på lønningspilsen i helga, den jeg ikke var invitert med på. Hvis de får anledning til å gjøre narr av meg, skal de gjøre det. De inviterer meg til å ta en kaffe i lunsjrommet, men dukker ikke opp eller går når jeg kommer. De skal samles rundt en PC på det lille kontoret vårt, og åpenbart glede seg over noe de har funnet frem til. Når jeg går for å se, sprer de seg og skjermen er svart. Denne arbeidsdagen skal jeg ikke motta ett vennlig blikk.

Jeg har ikke turt å sette i gang forsøket. Jeg tror ikke jeg hadde holdt det ut. Jeg tror ikke kona mi eller barna mine hjemme hadde tålt det, for de er avhengige av en mann og en far som er på sitt beste i tiden etter jobb, skole og barnehage. Dessuten syns jeg ikke det er så vanskelig å sette seg inn i den ekstreme påkjenningen som en slik dag ville vært. Selv når den er avtalt.

For mange av de som opplever å bli mobbet, er dette opplevelser i hverdagen. Hver dag, hver uke i lang tid. Noen i flere år. Uten at de er forberedt eller kan forklare hvorfor de andre opptrer slik. De f leste av de som opplever slike ting er ikke i utgangspunktet de som er mest robuste. Mange opplever også utrygghet på andre arenaer.

Mobbing skaper sykdom
Vi har lett for å tenke at barn må tåle litt utstøting. ”Sånn er det å vokse opp, en skal bryne seg litt”. ”Ikke alle kan være venner med alle”. Det er ikke noe vi hadde akseptert på vår egen arbeidsplass. Tanken om at elever skal tåle mer av slikt enn oss voksne må endres for å få bukt med mobbing i skolen. De små tegnene må fanges opp av voksne som ser og setter en stopper for utviklingen av en slik kultur for utstøting. Mobbing er den største risikofaktoren for utvikling av psykiske helsevansker for barn og unge. Skjelett- og muskelsykdommer er blant skadevirkningene. Det samme er posttraumatisk stresslidelse, depresjon og angst. Ny forskning viser at trinn der det foregår mobbing, oppnår lavere karakterer enn sammenliknbare trinn.  I mange land er det stort fokus på sammenhengen mellom mobbing og selvmord. En finsk granskingskommisjon konkluderte med at et fellestrekk ved mange skolemassakre var at gjerningsmannen hadde blitt utsatt for mobbing.

Mobbing skaper sårbarhet 
Mobbingen skaper, men forsterker også sårbarhet. De som allerede er i risikosonen er de som blir utsatt. Derfor kan en si at mobbing katalyserer psykiske vansker.  Selv om sårbare barn er særlig utsatt for mobbing, er det ikke farlig i seg selv å være sårbar. Men det er farlig å være sårbar i et miljø der sårbarheten blir næring for andre. Der andre knytter tilhørighet ved å holde noen slike sårbare utenfor. Det er det som er mobbing. Bare å kjenne til virkeligheten for de 40.000 barna som blir mobbet, er ikke til å holde ut. Det er derfor vanskelig å se at det finnes noe viktigere enn å unngå at mobbing skjer. Særlig fordi det kan unngås. Svaret på hvordan forebygge og stoppe mobbing er like enkelt som det er komplisert. Svaret er voksne som vet og som bryr seg

Håndboka snart ferdig

På nyåret 2014 gis boka "Slik stopper vi mobbing. En håndbok" ut på Universitetsforlaget. Boka bygger på erfaring fra arbeid i mange titalls mobbesaker de siste fem årene. Handlingsløypa som vi på Skoleteamet på Dagskolen bruker i de komplekse sakene danner kjernen i boka som også gir en oversikt over regelverket og det viktigste ansatte i skolen må vite om arbeid mot mobbing.

Jeg håper denne boka vil være en hjelp til dem som skal gjøre den viktige jobben med å stoppe mobbing.

Les om bokprosjektet i Adressavisa

Djupedalutvalget for et bedre skolemiljø

De neste to årene skal jeg sitte i Djupedalutvalget for et bedre skolemiljø. Tidligere statsråd, fylkesmann i Aust-Agder Øystein Djupedal leder utvalget. Utvalget skal levere en NOU 1.juni 2015.

Utvalget har et bredt og omfattende mandat, der tiltak for å få ned mobbetallene er det helt sentrale. Hele mandatet her.

Utvalget startet arbeidet høsten 2013 og består av følgende medlemmer:
Fylkesmann, Øystein Djupedal, leder, Arendal kommune, Aust-Agder
Generalsekretær Lars Arrhenius, Stockholms kommun, Sverige
FUG-leder Christopher Beckham, Bergen kommune, Hordaland
Stipendiat Hanna Helseth, Oslo kommune, Oslo
Rektor Ellen Inga O. Hætta, Kautokeino kommune, Finnmark
Konsulent Noor Jdid, Oslo kommune, Oslo
Utdanningsdirektør Trond Johnsen, Lillehammer kommune, Oppland
Student Kristin Kulseth, Klæbu kommune, Sør-Trøndelag
Professor Monica Martinussen, Tromsø kommune, Troms
Lektor Erlend Moen, Trondheim kommune, Sør-Trøndelag
Advokat Harald Pedersen, Oslo kommune, Oslo
Oppvekstdirektør Arild Rekve, Kristiansand kommune, Vest-Agder
Lektor Jette Kofoed, Aarhus kommune, Danmark

Les om utvalget i Kunnskapsdepartementets pressemelding.

Gode og dårlige resultater

I dagens Dagblad er det fokus på de "verste" mobbeskolene i Norge. Det er fint at elevundersøkelsen blir viet oppmerksomhet. Det er imidlertid all grunn til å være litt nøkterne i bruken av slike undersøkelser. Det understreker også professor Erling Roland ved SAF som uttaler at det er tilfeldig hvilke skoler som havner på topp og bunn i slike statistikker.

To hovedgrunner til at en ikke bare skal lene seg på elevundersøkelsen for å finne ut hvem som lykkes i arbeidet mot mobbing:
- Årskull varierer. Elevundersøkelsen sjekker sjuende og tiende trinn på skolene. En liten skole med en oppsamling av problematikk på et trinn, særlig i tiden rundt elevundersøkelsen på våren, vil få høy andel som blir mobbet i elevundersøkelsen. Selv om skolen som sådann vil kunne ha et aktivt og bra arbeid mot mobbing.
- Mekanismene i mobbing. En av disse er at mobbing er skambelagt, og at det er utfordrende å melde fra som offer. Derfor er det grunn til å tro at mange ikke melder fra på anonyme undersøkelser som elevundersøkelsen i de aller mest alvorlige mobbesakene. Dette er også min erfaring, der alvorlige saker ofte oppstår på trinn der det nettopp er ingen melding om slikt på elevundersøkelsen.

Det er likevel riktig som Anne-Berit Kavli,avdelingsdirektør i Utdanningsdirektoratet, sier - "at skoler som over tid jobber godt og systematisk med læringsmiljøet (...) klarer å holde mobbetallene nede." Elevundersøkelsen er en utmerket kilde til informasjon om et klassemiljø, men må brukes som nettopp det - en av flere indikatorer på hvordan det er å være elev.

I Dagbladet er det også en sak med en skole som har et aktivt arbeid mot mobbing. Ila skole i Trondheim er med i det nasjonale prosjektet "Bedre læringsmiljø" og har implementert Respektprogrammet siden 2007. Skolen har etter det jeg erfarer ikke en forestilling om at de har null mobbing, men gjør det som trengs for å holde antallet som mobbes så lavt som mulig. Og viktigst - sørger for å ha et godt system for å fange opp og løse mobbesaker som likevel skjer.

På Ila skole, som i resten av Trondheim kommune, er vi mindre opptatt av prosenttallene i elevundersøkelsen. Der det i denne meldes om mobbing er dette viktig å ta tak i, men vi bruker andre og mer dyptpløyende avdekkingsverktøy når vi skal avdekke mobbing. Observasjon og sosiometri er blant disse. Når vi vurderer om kommunens skoler har et bra arbeid mot mobbing tenker vi at fylkesmannens tilsyn med artikkel 9A ("elevenes arbeidsmiljølov") - er en grundigere indikator på om vi er på rett vei enn Elevundersøkelsen. Nasjonalt fikk 85% av skolene som ble undersøkt i tilsynet som nettopp er ferdig avvik. I Trondheim fikk fire av seks skoler ingen avvik.

Det er viktig og riktig at Dagbladet og UNICEF Norges kampanje "Stå Sammen" trekker frem skoler som gjør et godt arbeid mot mobbing. Det gjør også rektorene på de tre skolene som har vunnet Dronning Sonjas skolepris for likeverd og inkludering de siste årene i denne artikkelen.

Gjest på Norgesglasset på P1 i dag, 22.august

Innslaget på Norgesglasset på P1 inneholder et intervju med rektor på Tonstad skole, Iren Rambraut og med meg, samt svar på spørsmål fra lytterne om mobbing.

Blant spørsmålene som ble sendt inn var
- Er mobbere onde?
- Bør en varsle skolen eller forsøke å løse opp i mobbing selv?
- Hvorfor vises ikke flere mobbere ut fra skolen?

Saken varer i ca 25 minutter

Sårbarhet, ikke annerledeshet

I dagens Dagblad får vi presentert at 60% mener det er de som skiller seg ut som blir mobbet. De som er annerledes blir tatt. Som det fremgår i reportasjen er det feil og viser at kunnskap om mekanismene i mobbing er mangelfulle.

Det som ofre for mobbing har til felles er sårbarhet. De som tar fort til tårene eller fort blir sinte er de best egnede ofrene. Dette gjør mobbing enda mer brutalt siden elever som har et sterkt behov for trygghet får det motsatte.

Det er blant annet disse mekanismene som bidrar til at ofre for mobbing ofte utvikler psykiske vansker. Eller for å si det på en annen måte - de som i utgangspunktet er sårbare for stress blir satt i en ekstremt stresssituasjon som mobbing er. Psykologer melder også om at et stort flertall av unge som kommer med behov for hjelp kan fortelle om en bakgrunn som offer for mobbing - blant andre vansker de har opplevd.

Det betyr ikke at det nødvendigvis er farlig å være sårbar. De aller fleste opplever en periode i løpet av barne - og ungdomsårene der de er særlig sårbare. Det kan handle om plutselig dødsfall i familien, skilsmisse eller annet. Hvor robuste vi er i møte med slike ting er forskjellig, men et trygt jevnaldrendemiljø er blant de mest effektive bolverkene mot å utvikle større vansker. Det er altså ikke farlig å være sårbar dersom miljøet er trygt. Det er når miljøet er utrygt at det er en risiko ved å være særlig sårbar.

Kristel Bye Johansen, dosent og Dr Polit ved Høgskolen i Sør-Trøndelag mener i denne glimrende artikkelen i dagens adressavis at mobbing vel så mye er et helseproblem som et sosialt problem. Hun peker på både kortsiktige og langsiktige helsemessige problemer av å utsettes for systematisk utestenging.

Kunnskapen om at sårbarhet er nøkkelen til å forstå ofre for mobbing gjør at et viktig forebyggende tiltak i skolen og i hjemmene bør være å forebygge sårbarhet. Skape robuste barn. UNICEF Norge har utviklet Den Ene - en kampanje for å forstå og forebygge sårbarhet. Her fins gode svar på hva som kan gjøres og hjelpemidler for å lykkes i arbeidet. Den Enes hovedbudskap er at voksne som bryr seg er hovedårsaken til at sårbare barn klarer seg.

Fokus på mobbing virker

Dagbladet og UNICEF Norge samarbeider ved skolestart i år om en kampanje der det settes fokus på mobbing i skolen. Noen vil sikkert være kritiske til at en kampanje av mange skal gjøre noen forskjell. Hvordan kan historier fra ofre og mobbere, "eksperter" som svarer på spørsmål og formaninger til voksne om å ta ansvar gjøre noen forskjell?

Professor Erling Roland ved Senter for Atferdsforskning i Stavanger, en av verdens ledende forskere på mobbing og forfatter av boka Mobbingens psykologi, viser at skeptikerne tar feil - fokus på mobbing virker.

I artikkelen "The broken curve: Effects of the Norwegian manifesto against bullying" (i International Journal of Behavioral Development, 24 (5), 383-388) viser Roland at det i Norge har vært perioder der en effektivt har klart å bekjempe mobbing. Fra 1995-2001 økte mobbingen i Norge med 60%. Fra 2001 så man en 30% nedgang i forbindelse med lansering av det første nasjonale "Manifestet mot mobbing".

Med manifest mot mobbing ble det fokus på mobbing i og utenfor skolen. Etter noen år med nedgang i tallene så en etter en tid igjen økning i antallet elever som blir mobbet. Dette falt sammen med andre fokus i norsk skole - deriblant innføringen av kunnskapsløftet og diskusjon om dårlige resultater i PISA.

Det er alles ansvar å sørge for å holde et kontinuerlig fokus på mobbing. Derfor er det viktig og bra at pressen tar sin rolle på alvor. Jeg håper politikere, rektorer, lærere og foreldre lar seg inspirere av Dagbladets kampanje og gir den viktige jobben mot mobbing den oppmerksomheten den fortjener.

Som Erling Roland sier det "Et sterkt nasjonalt fokus vil gi mindre mobbing".

Voksne som smiler og ikke gir opp

Ofte er det barna som ”fortjener” det minst, som trenger deg mest. Mandag 18.juni gikk startskuddet for UNICEFs kampanje ”Elsk meg!”, som oppfordrer voksne til å se bakenfor barns atferd og til å gi litt av sin tid for å skape trygge, gode løsninger slik at alle barn kan føle seg inkludert i fellesskapet. 

Kampanjen består blant annet av artikler der ulike mennesker forteller historier der noen har gjort en forskjell for andre. Mitt bidrag til kampanjen heter "Voksne som smiler og ikke gir opp":

Kampanjen "Elsk meg" handler om
de barna som "fortjener det minst,
men trenger kjærlighet mest 

Barn som møter voksenverden med mistenksomhet har ofte gode grunner til det. De trenger voksne som smiler og ikke gir opp, sier skoleveileder Erlend Moen.

Andreas kom ny til skolen i femte klasse. Umiddelbart fikk han høre av medelevene at læreren, en erfaren og empatisk voksen kvinne, var ”interessert” i unge gutter. Da hun nærmet seg Andreas i klasserommet hørte han små plystrelyder og fikk megetsigende blikk fra fnisende klassekamerater. Han avviste denne læreren i årene som fulgte. Hun tolket Andreas som sky og lite interessert i å få kontakt. Andreas ble etter hvert ansett som uhåndterlig av voksne både i skolen og på fritida. Han ble ikke invitert i bursdager. Han måtte slutte på fotballen. Tre år senere ble gutten utredet av Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) som konkluderte med store psykiske vansker på bakgrunn av langvarig mobbing.

Andreas får etter hvert merkelappen ”atferdsvanskelig”. Det er han ikke alene om. Mange barn og unge som utfordrer voksenverdenen gjør det på grunn av utstøting, manglende mestring eller traumatiske opplevelser.

Disse barna trenger voksne som ser dem for det de er; sårbare barn. De som møter voksenverden med mistenksomhet har ofte gode grunner til det. De trenger voksne som smiler og ikke gir opp. De som er vant til å bli oversett trenger en voksen som sier ”hei”. De som opptrer respektløst må møtes med respekt. De som virker uvennlige trenger mest av alt en venn. Og de barna som avviser oss, trenger mest av alt bekreftelse og vår tålmodighet.

Lite kan bety mye

Der er lett å undervurdere viktigheten av sin egen innsats. Lærere tenker at det ikke betyr noe om de legger til rette faglig og sosialt. Det kan virke håpløst. De glemmer at de som strever på skolen ikke er lei av å lære. De er lei av ikke å lære. Foreldre og naboer tenker at det er lite en kan gjøre for de som aldri har hatt det bra – at det er så mye som skal til.

Men ofte er det motsatt. Selv de mest fastlåste situasjoner kan snu. Og ofte er det lite som skal til. Mange barn utvikler unødvendige vansker fordi voksne feiltolker, lar være å se og kvier seg for å gripe inn. De som det går bra med til tross for et dårlig utgangspunkt har det til felles at de har møtt voksne som gir av sin tid, og som tør å se bakenfor.

En kald høstkveld sto en liten gruppe barn i den mørke skolegården. Tre-fire gutter sto rundt en som virket forsvarsløs. De større guttene lempet snø ned i hetta til han i midten og dyttet han i mellom seg. En voksen som gikk forbi syntes leken så lite trivelig ut og gikk bort. Mannen spurte guttene hva de holdt på med. ”Vi bare leker”. Særlig han i midten var ivrig til å fortelle at dette var en veldig morsom lek. ”Da bytter vi”, sa mannen og tok en av de fire rundt og plasserte ham i midten. Det ble stille. Plutselig opplevde guttene at dette ikke var så morsomt likevel, at det ikke var tilfeldig hvem som lekte og hvem som ble lekt med. Mannen gikk bort og så seg tilbake. Da hadde guttene funnet seg noe annet å gjøre.

 Erlend Moen

Skoleveileder, Skoleteamet på Dagskolen i Trondheim

Fordummende om mobbeprogrammer

Forfatter Jostein Alberti-Espenes mener i boka "Krenkelse i skolen. Mobbingens bakteppe" at programmer og tiltak mot mobbing ikke virker. Han mener å ha en ny og mer effektiv tilnærming til problematikken - der en i stedet for å snakke om mobbing snakker om "krenkelse". Han mener at mobbesaker blir vonde fordi en kaller det mobbing. Ut i fra oppslag i Aftenposten kan det virke som Alberti-Espenes og jeg har en grunnleggende forskjellig syn på hva mobbing er. Kommentaren her bygger på oppslagene i Aftenposten og VG.


Jeg jobber med veiledning ift mobbing og læringsmiljø i Trondheim kommune. Jeg har møtt mange saker der skoler melder om mobbing, eller der det er mistanke om mobbing og skolen ber om hjelp til avdekking. Min erfaring er at de 30 skolene i Trondheim som bruker forebyggende programmer (Respektprogrammet eller LP-modellen) har bedre forutsetninger for å avdekke mekanismene i det som skjer, og stoppe mobbing enn andre skoler. Blant annet fordi skolene som har implementert et forebyggende program har hatt fokus og har blitt kurset i mekanismene i mobbing, og skapt systemer for forebygging og håndtering av mobbing.

I omtalen av boka på  Gyldendal Norsk Forlag heter det at "Alberti-Espenes lanserer krenkelse som et mer hensiktsmessig begrep for å forstå konflikter i skolen, fordi dette begrepet ivaretar elevenes egen opplevelse og gjør det enklere å forstå det sosiale samspillet og de verktøyene som fremmer og hemmer konflikter. Forfatteren viser at denne innfallsvinkelen gir rom for effektiv forebygging og håndtering." Tydeligere kan det ikke sies at forfatteren mener mobbing er en type konflikt. Dette strider mot definisjon av og forskning om mobbing, hvor forståelsen er at mobbing overgrep. Forskjellen mellom overgrep og konflikt er at overgrep skjer når partene er ulike i forhold til styrkeforhold - i konflikter er makten mellom partene mer balansert. Dette er en viktig forskjell fordi vi når vi løser opp i konflikter kan ta i bruk konfliktløsningsverktøy som megling, mens disse vil virke mot sin hensikt i overgrepssituasjoner. Det er få som opplever megling som nyttig i for eksempel voldtektssaker. Så også i mobbesaker, der offeret i liten grad vil kunne "bidra" i å løse situasjonen. En blir ikke mobbet fordi en har gjort noe som provoserer, en blir mobbet fordi noen tjener på det.

Jeg deler forfatterens syn på at ordet mobbing brukes for skjødesløst. Ordet har blitt en del av dagligtalen - og det er greit å si at en blir "litt mobbet" eller "ble mobbet i går".  Arbeid mot mobbing vil i mange tilfeller  innebære å avdekke om det er mobbing eller noe annet. For så å sette inn tiltak. Men i motsetning til forfatteren er det min erfaring at å ha "mobbebrillene" på er avgjørende for å få til å avdekke mekanismene. Kunnskap om mekanismene i mobbing er det mest effektive verktøyet for å avdekke og stoppe mobbing - og dersom det ikke viser seg å være mobbing - jobbe godt med det som faktisk skjer. Det er oftere sånn at skoler melder om andre ting og at en undersøkelse viser at den som utfordrer skolen blir utsatt for mobbing, enn omvendt.

Jeg er veldig uenig i at begrepet mobbing bør byttes ut med et mindre alvorlig begrep som "krenkelse". Etter mitt syn er det heller motsatt - at en bør tydeliggjøre alvoret enda sterkere. Jeg har derfor også vært kritisk til å innføre begrepet "Bitching" om skjult mobbing. Kunnskap om at mobbing er overgrep er svært effektivt for å mobilisere voksne til å ta ansvar. Når forfatteren hevder at "situasjonen blir vond fordi en kaller det mobbing" lurer jeg på om han har møtt barn som blir utstøtt? De blir ikke syke fordi det påpekes at det er mobbing som skjer, de blir syke fordi de blir utstøtt. Og det er grunnen til at voksne må gripe inn - og bruke tiltak som virker.

Alberti-Espenes siteres på at "mobbeprogrammer er bortkastede". Det er ikke noe nytt. NIFU, norsk institutt for studier av inovasjon, forskning og utdanning, konkluderte med det i en rapport i 2011. Rapporten ble slaktet - og norsk og internasjonal forskning viser tvert i mot at programmer mot mobbing har god effekt. Kunnskapsministeren valgte å se bort fra NIFU-rapporten og likevel gi penger til programmer mot mobbing. Også britiske Sue Young har vært opptatt av å slutte å bruke ordet mobbing, men gå for en mer "løsningsorientert metode" i arbeidet. Det har også konfliktrådet gjort. Felles for Sue Young og konfliktrådets tilnærming er at de bruker en annen definisjon på mobbing enn den som er allment akseptert - Psykisk og eller fysisk vold som gjentas over tid, utført av en eller flere mot et offer som ikke kan forsvare seg. En tilnærming til mobbing som Alberti-Espenes, Sue Young og Konfliktrådet legger til grunn tar utgangspunkt i at mobbing og konflikt kan sammenliknes, og at konfliktløsningsverktøy virker godt mot mobbing. Min erfaring, og forskere på feltets klare oppfatning, er at mobbing og konflikt ikke må blandes sammen. Konfliktløsningsverktøy som megling har som utgangspunkt at partene er likeverdige, noe som aldri er tilfelle i mobbing.

Forfatteren hevder at programmer "ikke kan løse relasjoner mellom mennesker". Det er det vanskelig å være uenig i. Når forfatteren mener pengene i stedet bør brukes til å "bedre læringsmiljøet", blir det imidlertid tydelig at han mangler grunnleggende kunnskap om hva forebyggende programmer er. De mest brukte forebyggende programmene som forskning viser har effekt mot mobbing er Olweusprogrammet mot mobbing, Zero, Pals, Respekt og LP-modellen. Felles for dem er at de tilfører kunnskap om hva som skal til for å forebygge og stoppe mobbing - og skape trygge læringsmiljø. Avgjørende i alle disse programmene er å styrke læreren som leder, å sørge for å gi de voksne i skolen bedre kjennskap til hvordan en bygger relasjoner, følger med og griper inn når mobbing skjer. Programmene i Norge er kjent for å ha en bred tilnærming til læringsmiljø, og internasjonalt anerkjent.

I Aftenposten-saken vises det til Steg for steg som mobbeforebyggende program - noe som  er feil. Steg for steg tar for seg tre hovedområder -  empati, problemløsning og mestring av sinne. Mobbing nevnes ikke i beskrivelsen av programmet, og er ikke i vurdert som forebyggende program mot mobbing i gjennomgangen av programmer fra UDIR i 2006. I motsetning til de store, forebyggende programmene er Steg for steg et modulbasert undervisningsopplegg og kan dermed ikke sammenliknes med de større, forebyggende programmene. Det betyr ikke at Steg for steg er et dårlig program og at lærere som bruker dette i undervisningen ikke opplever gode resultater. Det betyr bare at en ikke kan sammenlikne dette med Olweusprogrammet, Zero og de andre, større satsingene.

Under kritikken mot forebyggende programmer ligger det en teori om at forskerne lager programmer for å tjene penger. Forskningsmiljøene på Senter for Atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo, Lillegården kompetansesenter og Hemilsenteret i Bergen skal ha kommersielle interesser med programmene.  Det er for meg utrolig at en skoleveileder og ansatt i pedagogisk psykologisk avdeling i en norsk kommune kan mene. Forebyggende programmer er   forskningsmiljøenes oversettelse av kjent kunnskap til praktiske verktøy for skolen. De brukes for lite, ikke for mye i det viktige arbeidet for et bedre læringsmiljø i skolen.

"Kunnskapsbløffen" av Magnus Marsdal

Magnus Engen Marsdal presenterte i dag sin nye bok Kunnskapsbløffen - Skoler som jukser, barn som gruer seg - gitt ut på Manifest forlag. Boka ble presentert på Utdanningsforbundets valgdebatt på Dokkhuset i Trondheim. Lærere og skoleledere på møtet ble rystet av Engen Marsdals fortelling om situasjonen i skolen.

Marsdal tegner et bilde av at det vi til nå har trodd var lik skole over hele landet. Enhetsskolen. Bygget på prinsippene om inkludering og tilpasset opplæring. Marsdal viser oss at bildet slår sprekker der høyresida får bestemme. BI-utdannede lærere i 30-åra blir ansatt som skoleledere og vrir aktiviteten til terping på tester. Svake elever blir bedt om å holde seg hjemme for ikke å ødelegge skolens testresultater. Resultatmål overtar for læringsmål. I boka si bruker han blant annet utviklingen i høyre/Frp-styrte Oslo og Sandefjord som eksempler.

Hvordan kan lærere være med på en slik utvikling? Er det ikke lærerne som svikter når elever blir sendt hjem fra nasjonale prøver fordi de ødelegger skolens resultater? Er det ikke lærerens oppgave å sørge for at det er opplæringsmålene som skal prege skolehverdagen?  På valgdebatten i Dokkhuset var Høyres Henrik Kjærulf bekymret over at lærere kan svikte elevene og la en slik utvikling skje. Arbeiderpartiets John Stene peker på at det er systemet, ikke læreren som svikter når konkurranseelementet blir for stort.

Det viktigste for læreren er aktiviteten i og rundt gruppa eller klassen. Hver enkelt elev, faget, foreldresamarbeidet. I hverdagen er det vanskelig å oppfatte den retningen som skolen tar. Høyreskolens ideologiske snuoperasjon mot konsern- og markedstenking går over hodet på lærerne. Jeg tror mange lærere i Oslo, Sandefjord og andre H/Frp-kommuner vil bli overrasket over det bildet Marsdal tegner. Jeg tror de som tar utviklingen inn over seg vil stemme på andre enn Høyre eller Frp 12.september.

Boka til Marsdal avsluttes på følgende måte: Før jeg begynte med denne boken, tok jeg for gitt at lærerne alltid vil stå på vakt om de verdiene den norske skolen bygger på. Nå vet jeg mer om hva de er utsatt for.  Jeg er ikke lenger så sikker på at lærerne kan makte å forsvare skolen vår mot en økende råhet i samfunnsklimaet, mot en overtro på forretningslivets resultatmoral som mangler tydelig grense mot forakten for svakhet. Lærerne trenger flere støttespillere.


Les utdrag av boka her

Her er lenke noen mediekommentarer om boka (Oppdateres)
Dagbladet: "Den altfor smale sti" Kronikk av Sindre Indregård, Elev og lærlingombud i Oslo
Dagbladet: "Falsk fasadebygging forgifter skolen", Artikkel om barneskolelærer Vidar Green, en av Marsdals kilder.
Ukeavisen Ledelse: "Målstyring og bivirkninger i skolen", Redaktørkommentar
NRK Østlandssendingen: "Krever skolejuksgransking", Arbeiderpartiets Andreas Halse på bakgrunn av "Kunnskapsbløffen".
NRK: "Læreropprør mot konstant prøvepress", Sak fra 23.mai der Utdanningsforbundet advarer mot høyreskolen.
Dagsavisen: "Lærerne vurderer å si nei", Utdanningsforbundet i Oslo bekrefter Marsdals kritikk av hvordan de nasjonale prøvene brukes i Osloskolen. 
Utdanningsforbundet: "Kritisk til nasjonale prøver", Leder Mimi Bjerkestrand forteller at lærere kjenner seg igjen i Marsdals beskrivelse av situasjonen i skolen.

Endelig en mobbedom

Kristiansand kommune er i følge NRK dømt til å betale en 30 år gammel mann erstatning for mobbing. Mobbingen skal ha skjedd da mannen gikk på en barneskole i kommunen. Dette kan vise seg å bli viktig, da det frem til nå har vært vanskelig å få dømt skoleeiere for å ha unnlatt å stoppe mobbing.

Mannen er i dag 25% invalid med diagnosen posttraumatisk stresslidelse (ptsd) på grunn av de alvorlige overgrepene han ble utsatt for. Dette er i tråd med forskning og erfaring som viser at ofre for mobbing ofte påføres alvorlige psykiske lidelser.

I følge Universitetet i Oslos nye "utredning om elevombud og læringsmiljø" (s 10) har vi fem liknende dommer siden 1993. 

Fokus og kunnskap er de viktigste virkemidlene mot mobbing. Men det vil hjelpe med det trykket som en ny rettskraftig dom medfører. Det er derfor bare å krysse fingrene for at dommen, som er endret fra tingretten, blir stående dersom saken havner i høyesterett.

Virker mobbeprogrammer?




VGs kampanje Bry deg har satt
fokus på mobbing som er bra.
UDIR bidrar til å dempe effekten
av kampanjen.

 

Utdanningsdirektoratet råder statråd Halvorsen til å kutte all støtte til mobbeprogrammer til bruk i skolen fordi de ikke virker. Grunnlaget for avgjørelsen er en NIFU-rapport som visstnok slår fast at skoler som bruker disse programmene ikke har mindre mobbing enn andre skoler.

NIFU er Nordisk institutt for studier av inovasjon, forskning og utdanning. Deres rapport konkluderer med at mobbing ikke må ses isolert, og at "Mobbing, urettferdig behandling og diskriminering er ikke noe man kan kjøpe seg bort fra ved å ta i bruk et program." De finner ingen sammenheng mellom omfanget av mobbing på skoler og bruk av programmer. Bortsett fra en liten nedgang i mobbingen for de skolene som bruker eller har brukt Olweusprogrammet, og en liten økning i mobbingen for de skolene som bruker Zero og PALS.

Jeg er enig med professor Dan Olweus som på Debatten på NRK sier at rapporten er et verdiløst grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som bør settes i verk i skolen.

Det anerkjente internasjonale forskningsnettverket Cambell Collaboration trakk bare for noen måneder siden nettopp de norske programmene som best case - eksempler i sin rapport om programmer mot mobbing i verdensmålestokk. De hevder at programmer har effekt og at det er brede, forskningsbaserte tilnærminger som virker aller best. Dette står i sterk kontrast til NIFU-rapporten.

NIFU tar i sin rapport en rekke viktige forbehold; de har blant annet ikke sjekket utviklingen på skoler som har tatt i bruk programmer. Dette nevnes i rapporten, men tas ikke hensyn til i konklusjonen. Hvis en sammenlikner en gammel bil som har vært på verksted med en flunkende ny bil, så vil det kanskje ikke være så rart om den nye bilen skårer best i test. Betyr det at en skal slutte å ha gamle biler inne til sørvis - at verkstedet ikke virker?

Det er vanskelig å få øye på hvilke programmer NIFU peker på som mobbeprogrammer. Selv har jeg god kjennskap til Respektprogrammet. I dette er Klasseledelse og relasjoner bærebjelker i arbeidet med læringsmiljøet. Som igjen har påvist effekt mot mobbing på skolene som har tatt i bruk det. Dette er et program som får støtte fra UDIR og som dermed er mulig for skoler å ta i bruk. Dersom byråkratene i UDIR får bestemme vil det bli færre skoler som ved bruk av Respekt får system i sitt arbeid med læringsmiljø.

Mange skoler får til å holde fokus på læringsmiljø og har et godt systematisk arbeid uten å bruke programmer. At UDIR foreslår å kutte støtten til programmer er likevel merkelig. I verste fall bidrar UDIR med dette til å dempe det positive momentum som mobbing har i samfunnsdebatten. Heldigvis gjorde Statsåd Halvorsen det klart i NRK-Debatten at hun ikke kom til å følge UDIRs råd.

Regional konferanse om Læringsmiljø i Trondheim

UDIRs nye veileder for arbeid mot
mobbing sendes i disse dager ut og
ble presentert på konferansen. 

Utdanningsminister Kristin Halvorsen og Professor Thomas Nordahl er blant foreleserne på den regionale konferansen om Læringsmiljø på Rica Nidelven Hotell i Trondheim 2. og 3. februar. Bedre Læringsmiljø er Utdanningsdirektoratets femårige satsing på elevenes læringsmiljø.

Uvisst om det skyldes norges flotteste lunsj og middag påspandert, eller at interessen for emnet er massiv i trøndelagsregionen, er 450 lærere, rektorer og andre deltakere på konferansen disse to dagene.

Det vi får høre er:
- Relasjonen lærer/elev er den viktigste forutsetningen for gode læringsmiljø
- Læringsmiljøet er en avgjørende faktor for elevenes læringsutbytte
- Lærerens lederegenskaper er den faktoren som betyr mest for læringsmiljø og læringsutbytte
- Kvaliteten i læringsmiljøet er viktig for elevenes helse
- For å endre et dårlig læringsmiljø må det jobbes med de opprettholdende faktorene fremfor de faktorene som i liten grad lar seg endre

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet veiledere og materiell for å bistå skoler med å skape gode, trygge læringsmiljø. Professor Nordahl har samlet kjent kunnskap om dette arbeidet her.

Utdanningsministeren brukte sin taletid til å snakke om mobbing og den nye veilederen for arbeid med mobbing. Denne sendes i disse dager til alle ansatte i norske skoler og er kortfattet og god. Veilederen ligger tilgjengelig for nedlasting her.

Alle innledernes forelesninger filmes og legges fritt tilgjengelig her. For alle som jobber i skolen anbefales særlig Thomas Nordahls innledning.

Innblikk i skjult mobbing

Tove Flack fra Senter for Atferdsforskning i Stavanger har utviklet "Innblikk - et sosial-analytisk verktøy for å forebygge og avdekke skjult mobbing". Boka som beskriver verktøyet er tilgjengelig for nedlasting her. Sak i VG om verktøyet som er utviklet her.

Tove Flack er en etterspurt foredragsholder og har beskrevet verktøyet  på en måte som gjør et utfordrende emne lett tilgjengelig. I boka gir Flack en praktisk innføring i bruk av verktøyet som hun har prøvd ut på flere skoler. I tillegg gir stipendiaten ved SAF gode tips og en viktig innføring i bruk av observasjon som metode.

Det er skrevet mye om mobbing, blant annet i SAFs Erling Rolands bok Mobbingens Psykologi. Men frem til nå har metoder og verktøy for avdekking av mobbing vært dårlig beskrevet. Tove Flack har med denne utgivelsen gitt et vesentlig bidrag til alle som ønsker å finne ut av mekanismene i mobbing.

På SAFs egne nettsider beskrives "Innblikk" på denne måten:

INNBLIKK er et verktøy som gir praktisk innføring i hvordan skolen kan samle inn og analysere informasjon med hensyn til positiv og negativ komunikasjon mellom elever.

Metodene i INNBLIKK er spesielt utviklet for å avdekke skjult mobbing. Opplysningene som fremkommer gjennom samtale og kartlegging har til hensikt å gi informasjon om hvem som er pådrivere i eventuell mobbing og hvordan plaging isåfall foregår.

Det er ingen grunn til å nøle - kjøp eller last ned en versjon av "Innblikk" hvis du jobber i skolen. 

Ut av PISA-tåka?

De positive resultatene fra PISA-undersøkelsen 2009 viser ikke bare at norsk skole er på rett vei. Den viser at vi har vært på rett vei en god stund. Det er ikke arbeidet de siste tre årene som gjør at vi i dag opplever opptur resultatmessig. Det er utviklingen i norsk skole fra midten av nittitallet som har vært god. Parallelt med satsing på mer fagfokus har flere regjeringer klart å jobbe aktivt og bra med arbeidsmiljø, vurdering og inkludering. Elevene som har gjennomført PISA-undersøkelsen 2009 har hatt hele skolelivet sitt etter Reform 97.

Jeg har tidligere skrevet at PISA-tåka ligger over norsk skolepolitikk. De dårlige PISA-resultatene til norske elever har skapt en debatt som i liten grad har tatt utgangspunkt i de positive trekkene ved norsk skole. Og mange har bedt om en endring i retning av et mer segregert og resultatorientert skolesystem.

Til tross for den negative mediedebatten har skolen stort sett jobbet etter de samme prinsippene som ble utmeislet på midten av nittitallet. I den negative tåka har lærere og skoler arbeidet etter de prinsippene en vet virker. Samtidig som en har tatt tak i de tingene som har kommet frem som nødvendige - blant annet forbedring av leseopplæringen og bedre undervisning i realfag.

I rapporten om PISA 2009 vises det til tre hovedtrekk som kjennetegner skolesystemer som virker:  Land som har en fellesskole, som ikke skiller elevene ut i grupper, klasser eller skoler etter prestasjonsnivå eller sosial bakgrunn.

En borgelig regjering med FRP i spissen ville lagt om kursen mot en mer segregert skole. Frp har blant annet gått inn for at elever med atferdsproblemer og funksjonshemmede bør gå i egne skoler. I dag bør mange være tilfredse med at vi har hatt rødgrønn regjering i Norge de siste årene. I sverige ser man etter noen år med borgelig regjering en utvikling mot mer segregert skole og fallende PISA-resultater. 

Det er grunn til å håpe at debatten vil bli mer nyansert etter denne oppreisningen til den norske modellen. Som alt annet endringsarbeid er det lettere å få til en forbedring når en tar utgangspunkt i det som allerede er bra. For alt er ikke perfekt i norsk skole. Når tåka nå letter vil det bli letter å diskutere på en hensiktsmessig måte.