"Kunnskapsbløffen" av Magnus Marsdal

Magnus Engen Marsdal presenterte i dag sin nye bok Kunnskapsbløffen - Skoler som jukser, barn som gruer seg - gitt ut på Manifest forlag. Boka ble presentert på Utdanningsforbundets valgdebatt på Dokkhuset i Trondheim. Lærere og skoleledere på møtet ble rystet av Engen Marsdals fortelling om situasjonen i skolen.

Marsdal tegner et bilde av at det vi til nå har trodd var lik skole over hele landet. Enhetsskolen. Bygget på prinsippene om inkludering og tilpasset opplæring. Marsdal viser oss at bildet slår sprekker der høyresida får bestemme. BI-utdannede lærere i 30-åra blir ansatt som skoleledere og vrir aktiviteten til terping på tester. Svake elever blir bedt om å holde seg hjemme for ikke å ødelegge skolens testresultater. Resultatmål overtar for læringsmål. I boka si bruker han blant annet utviklingen i høyre/Frp-styrte Oslo og Sandefjord som eksempler.

Hvordan kan lærere være med på en slik utvikling? Er det ikke lærerne som svikter når elever blir sendt hjem fra nasjonale prøver fordi de ødelegger skolens resultater? Er det ikke lærerens oppgave å sørge for at det er opplæringsmålene som skal prege skolehverdagen?  På valgdebatten i Dokkhuset var Høyres Henrik Kjærulf bekymret over at lærere kan svikte elevene og la en slik utvikling skje. Arbeiderpartiets John Stene peker på at det er systemet, ikke læreren som svikter når konkurranseelementet blir for stort.

Det viktigste for læreren er aktiviteten i og rundt gruppa eller klassen. Hver enkelt elev, faget, foreldresamarbeidet. I hverdagen er det vanskelig å oppfatte den retningen som skolen tar. Høyreskolens ideologiske snuoperasjon mot konsern- og markedstenking går over hodet på lærerne. Jeg tror mange lærere i Oslo, Sandefjord og andre H/Frp-kommuner vil bli overrasket over det bildet Marsdal tegner. Jeg tror de som tar utviklingen inn over seg vil stemme på andre enn Høyre eller Frp 12.september.

Boka til Marsdal avsluttes på følgende måte: Før jeg begynte med denne boken, tok jeg for gitt at lærerne alltid vil stå på vakt om de verdiene den norske skolen bygger på. Nå vet jeg mer om hva de er utsatt for.  Jeg er ikke lenger så sikker på at lærerne kan makte å forsvare skolen vår mot en økende råhet i samfunnsklimaet, mot en overtro på forretningslivets resultatmoral som mangler tydelig grense mot forakten for svakhet. Lærerne trenger flere støttespillere.


Les utdrag av boka her

Her er lenke noen mediekommentarer om boka (Oppdateres)
Dagbladet: "Den altfor smale sti" Kronikk av Sindre Indregård, Elev og lærlingombud i Oslo
Dagbladet: "Falsk fasadebygging forgifter skolen", Artikkel om barneskolelærer Vidar Green, en av Marsdals kilder.
Ukeavisen Ledelse: "Målstyring og bivirkninger i skolen", Redaktørkommentar
NRK Østlandssendingen: "Krever skolejuksgransking", Arbeiderpartiets Andreas Halse på bakgrunn av "Kunnskapsbløffen".
NRK: "Læreropprør mot konstant prøvepress", Sak fra 23.mai der Utdanningsforbundet advarer mot høyreskolen.
Dagsavisen: "Lærerne vurderer å si nei", Utdanningsforbundet i Oslo bekrefter Marsdals kritikk av hvordan de nasjonale prøvene brukes i Osloskolen. 
Utdanningsforbundet: "Kritisk til nasjonale prøver", Leder Mimi Bjerkestrand forteller at lærere kjenner seg igjen i Marsdals beskrivelse av situasjonen i skolen.

Endelig en mobbedom

Kristiansand kommune er i følge NRK dømt til å betale en 30 år gammel mann erstatning for mobbing. Mobbingen skal ha skjedd da mannen gikk på en barneskole i kommunen. Dette kan vise seg å bli viktig, da det frem til nå har vært vanskelig å få dømt skoleeiere for å ha unnlatt å stoppe mobbing.

Mannen er i dag 25% invalid med diagnosen posttraumatisk stresslidelse (ptsd) på grunn av de alvorlige overgrepene han ble utsatt for. Dette er i tråd med forskning og erfaring som viser at ofre for mobbing ofte påføres alvorlige psykiske lidelser.

I følge Universitetet i Oslos nye "utredning om elevombud og læringsmiljø" (s 10) har vi fem liknende dommer siden 1993. 

Fokus og kunnskap er de viktigste virkemidlene mot mobbing. Men det vil hjelpe med det trykket som en ny rettskraftig dom medfører. Det er derfor bare å krysse fingrene for at dommen, som er endret fra tingretten, blir stående dersom saken havner i høyesterett.

Virker mobbeprogrammer?




VGs kampanje Bry deg har satt
fokus på mobbing som er bra.
UDIR bidrar til å dempe effekten
av kampanjen.

 

Utdanningsdirektoratet råder statråd Halvorsen til å kutte all støtte til mobbeprogrammer til bruk i skolen fordi de ikke virker. Grunnlaget for avgjørelsen er en NIFU-rapport som visstnok slår fast at skoler som bruker disse programmene ikke har mindre mobbing enn andre skoler.

NIFU er Nordisk institutt for studier av inovasjon, forskning og utdanning. Deres rapport konkluderer med at mobbing ikke må ses isolert, og at "Mobbing, urettferdig behandling og diskriminering er ikke noe man kan kjøpe seg bort fra ved å ta i bruk et program." De finner ingen sammenheng mellom omfanget av mobbing på skoler og bruk av programmer. Bortsett fra en liten nedgang i mobbingen for de skolene som bruker eller har brukt Olweusprogrammet, og en liten økning i mobbingen for de skolene som bruker Zero og PALS.

Jeg er enig med professor Dan Olweus som på Debatten på NRK sier at rapporten er et verdiløst grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som bør settes i verk i skolen.

Det anerkjente internasjonale forskningsnettverket Cambell Collaboration trakk bare for noen måneder siden nettopp de norske programmene som best case - eksempler i sin rapport om programmer mot mobbing i verdensmålestokk. De hevder at programmer har effekt og at det er brede, forskningsbaserte tilnærminger som virker aller best. Dette står i sterk kontrast til NIFU-rapporten.

NIFU tar i sin rapport en rekke viktige forbehold; de har blant annet ikke sjekket utviklingen på skoler som har tatt i bruk programmer. Dette nevnes i rapporten, men tas ikke hensyn til i konklusjonen. Hvis en sammenlikner en gammel bil som har vært på verksted med en flunkende ny bil, så vil det kanskje ikke være så rart om den nye bilen skårer best i test. Betyr det at en skal slutte å ha gamle biler inne til sørvis - at verkstedet ikke virker?

Det er vanskelig å få øye på hvilke programmer NIFU peker på som mobbeprogrammer. Selv har jeg god kjennskap til Respektprogrammet. I dette er Klasseledelse og relasjoner bærebjelker i arbeidet med læringsmiljøet. Som igjen har påvist effekt mot mobbing på skolene som har tatt i bruk det. Dette er et program som får støtte fra UDIR og som dermed er mulig for skoler å ta i bruk. Dersom byråkratene i UDIR får bestemme vil det bli færre skoler som ved bruk av Respekt får system i sitt arbeid med læringsmiljø.

Mange skoler får til å holde fokus på læringsmiljø og har et godt systematisk arbeid uten å bruke programmer. At UDIR foreslår å kutte støtten til programmer er likevel merkelig. I verste fall bidrar UDIR med dette til å dempe det positive momentum som mobbing har i samfunnsdebatten. Heldigvis gjorde Statsåd Halvorsen det klart i NRK-Debatten at hun ikke kom til å følge UDIRs råd.

Regional konferanse om Læringsmiljø i Trondheim

UDIRs nye veileder for arbeid mot
mobbing sendes i disse dager ut og
ble presentert på konferansen. 

Utdanningsminister Kristin Halvorsen og Professor Thomas Nordahl er blant foreleserne på den regionale konferansen om Læringsmiljø på Rica Nidelven Hotell i Trondheim 2. og 3. februar. Bedre Læringsmiljø er Utdanningsdirektoratets femårige satsing på elevenes læringsmiljø.

Uvisst om det skyldes norges flotteste lunsj og middag påspandert, eller at interessen for emnet er massiv i trøndelagsregionen, er 450 lærere, rektorer og andre deltakere på konferansen disse to dagene.

Det vi får høre er:
- Relasjonen lærer/elev er den viktigste forutsetningen for gode læringsmiljø
- Læringsmiljøet er en avgjørende faktor for elevenes læringsutbytte
- Lærerens lederegenskaper er den faktoren som betyr mest for læringsmiljø og læringsutbytte
- Kvaliteten i læringsmiljøet er viktig for elevenes helse
- For å endre et dårlig læringsmiljø må det jobbes med de opprettholdende faktorene fremfor de faktorene som i liten grad lar seg endre

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet veiledere og materiell for å bistå skoler med å skape gode, trygge læringsmiljø. Professor Nordahl har samlet kjent kunnskap om dette arbeidet her.

Utdanningsministeren brukte sin taletid til å snakke om mobbing og den nye veilederen for arbeid med mobbing. Denne sendes i disse dager til alle ansatte i norske skoler og er kortfattet og god. Veilederen ligger tilgjengelig for nedlasting her.

Alle innledernes forelesninger filmes og legges fritt tilgjengelig her. For alle som jobber i skolen anbefales særlig Thomas Nordahls innledning.

Innblikk i skjult mobbing

Tove Flack fra Senter for Atferdsforskning i Stavanger har utviklet "Innblikk - et sosial-analytisk verktøy for å forebygge og avdekke skjult mobbing". Boka som beskriver verktøyet er tilgjengelig for nedlasting her. Sak i VG om verktøyet som er utviklet her.

Tove Flack er en etterspurt foredragsholder og har beskrevet verktøyet  på en måte som gjør et utfordrende emne lett tilgjengelig. I boka gir Flack en praktisk innføring i bruk av verktøyet som hun har prøvd ut på flere skoler. I tillegg gir stipendiaten ved SAF gode tips og en viktig innføring i bruk av observasjon som metode.

Det er skrevet mye om mobbing, blant annet i SAFs Erling Rolands bok Mobbingens Psykologi. Men frem til nå har metoder og verktøy for avdekking av mobbing vært dårlig beskrevet. Tove Flack har med denne utgivelsen gitt et vesentlig bidrag til alle som ønsker å finne ut av mekanismene i mobbing.

På SAFs egne nettsider beskrives "Innblikk" på denne måten:

INNBLIKK er et verktøy som gir praktisk innføring i hvordan skolen kan samle inn og analysere informasjon med hensyn til positiv og negativ komunikasjon mellom elever.

Metodene i INNBLIKK er spesielt utviklet for å avdekke skjult mobbing. Opplysningene som fremkommer gjennom samtale og kartlegging har til hensikt å gi informasjon om hvem som er pådrivere i eventuell mobbing og hvordan plaging isåfall foregår.

Det er ingen grunn til å nøle - kjøp eller last ned en versjon av "Innblikk" hvis du jobber i skolen. 

Ut av PISA-tåka?

De positive resultatene fra PISA-undersøkelsen 2009 viser ikke bare at norsk skole er på rett vei. Den viser at vi har vært på rett vei en god stund. Det er ikke arbeidet de siste tre årene som gjør at vi i dag opplever opptur resultatmessig. Det er utviklingen i norsk skole fra midten av nittitallet som har vært god. Parallelt med satsing på mer fagfokus har flere regjeringer klart å jobbe aktivt og bra med arbeidsmiljø, vurdering og inkludering. Elevene som har gjennomført PISA-undersøkelsen 2009 har hatt hele skolelivet sitt etter Reform 97.

Jeg har tidligere skrevet at PISA-tåka ligger over norsk skolepolitikk. De dårlige PISA-resultatene til norske elever har skapt en debatt som i liten grad har tatt utgangspunkt i de positive trekkene ved norsk skole. Og mange har bedt om en endring i retning av et mer segregert og resultatorientert skolesystem.

Til tross for den negative mediedebatten har skolen stort sett jobbet etter de samme prinsippene som ble utmeislet på midten av nittitallet. I den negative tåka har lærere og skoler arbeidet etter de prinsippene en vet virker. Samtidig som en har tatt tak i de tingene som har kommet frem som nødvendige - blant annet forbedring av leseopplæringen og bedre undervisning i realfag.

I rapporten om PISA 2009 vises det til tre hovedtrekk som kjennetegner skolesystemer som virker:  Land som har en fellesskole, som ikke skiller elevene ut i grupper, klasser eller skoler etter prestasjonsnivå eller sosial bakgrunn.

En borgelig regjering med FRP i spissen ville lagt om kursen mot en mer segregert skole. Frp har blant annet gått inn for at elever med atferdsproblemer og funksjonshemmede bør gå i egne skoler. I dag bør mange være tilfredse med at vi har hatt rødgrønn regjering i Norge de siste årene. I sverige ser man etter noen år med borgelig regjering en utvikling mot mer segregert skole og fallende PISA-resultater. 

Det er grunn til å håpe at debatten vil bli mer nyansert etter denne oppreisningen til den norske modellen. Som alt annet endringsarbeid er det lettere å få til en forbedring når en tar utgangspunkt i det som allerede er bra. For alt er ikke perfekt i norsk skole. Når tåka nå letter vil det bli letter å diskutere på en hensiktsmessig måte.

Bitching = skjult mobbing = mobbing?

Boka Bitching - en bok om jenter og mobbig av Liv Skotheim og Anna Holm Vågsland fra 2009 setter fokus på mobbing mellom jenter. Boka retter seg mot ungdom og inneholder foruten kunnskap om hva denne formen for mobbing er, også et bredt utvalg henvisninger til litteratur og film og fortellinger fra ungdom som har opplevd bitching på kroppen. Boka har fått velfortjent god respons og ført til oppmerksomhet rundt et viktig tema.

Men hva er "bitching"? I NRK-programmet PULS kunne en få inntrykk av at bitching er det samme som "skjult mobbing" - også et område det har blitt satt fokus på den siste tiden. Jeg er kritisk til snakk om skjult mobbing som en spesiell type mobbing. Mobbing er i sin natur skjult.

Jeg oppfatter det også som uheldig å blande  mobbing med bitching. En av utfordringene for oss som jobber med å stoppe alvorlig mobbing er at begrepet allerede er utvannet. En snakker om å bli "litt mobbet". Ingen snakker om å bli "litt voldtatt" selv om begge deler er overgrep. Å omtale mobbing som "bitching" bidrar til ytterligere svekking av begrepet.

Skjult mobbing

Skjult mobbing er, slik jeg ser det, all mobbing som ikke er avdekket. Som de med ansvar for å sørge for mobbefrie miljøer ikke ser, ikke vil se eller ikke skjønner. Det motsatte av skjult mobbing er åpen mobbing, tydelig, synlig mobbing. Den får sjelden utviklet seg over så lang tid at det blir virkelig alvorlig for de involverte. I fenomenet mobbing ligger det en forutsetning om at den foregår i det skjulte. Mobbing kjennetegnes av at det foregår over tid. Og åpen, synlig mobbing stoppes raskt. Derfor mener jeg at å skille mellom  "mobbing" og "skjult mobbing" er feil. Det finnes avdekket og ikke avdekket mobbing. Og avdekket mobbing som en ikke har klart å stoppe. I det siste tilfellet er det snakk om ansvarlige (lærere, ledere) som ikke gjør jobben sin.

Så hvem er "skjult mobbing" skjult for? Nettopp for de som har makt og ansvar for å stoppe mobbingen. I skolen vil dette bety de voksne. I arbeidslivet vil det bety lederen/sjefen. Hvis da ikke de voksne i skolen eller sjefen er involvert i utstøtingen. Da er også mobbingen "skjult" i den forstand at de som DA har ansvaret ikke vet at det eksisterer - i skolen betyr det rektor/kommunen/fylket og i arbeidslivet de organer som skal bistå arbeidstakere med arbeidsmiljøet. Når disse får kjennskap til mobbingen er den ikke lenger skjult, da er den åpen og stoppes. Eller skal og vil stoppes - hvis en vet hva en gjør.

Både offer for mobbing, mobbere og tilskuere til mobbing er tjent med at mobbing holdes skjult, under radaren til de som har ansvar. Det å bli utstøtt er en så vondt og skamfult at offer for mobbing sjelden selv ønsker at det skal komme frem. Å bli mobbet innebærer en følelse av å misslykkes med det som er grunnleggende viktig; å ha tilhørighet til andre, å ha venner, å bli likt. Derfor finner ofte ofre for mobbing forklaringer på hvorfor en blir utstøtt i egenskaper hos en selv. "Jeg må være slik de sier siden alle tar avstand fra meg, det må skyldes meg selv" vil et mobbeoffers logikk være. Sammen med frykten for "oppgjøret" som vil komme om en sladrer, gjør dette at mobbeofferet sjelden varsler fra om mobbing.

Mobberne oppnår tilhørighet og/eller makt gjennom å holde offeret utenfor. Samtidig umenneskeliggjør mobberne offeret slik at de etter hvert opplever utstøtingen som naturlig. Denne følelsen forsterkes av at offeret gradvis blir mer "annerledes" etter hvert som avmakten tiltar. Feiltolkninger, utvikling av dårlige sosiale ferdigheter, stress, "klønethet" og psykisk sykdom gjør offeret til mer og mer naturlig å ta avstand fra. Det er derfor sjelden at mobbere selv sier fra eller stopper, men må bli stoppet.

Tilskuere til mobbing kjennetegnes ved at de selv frykter å havne i offerets situasjon. Samtidig slår mekanismen "fiktiv norm" inn. En lar være å gripe inn simpelthen fordi ingen andre griper inn. Noe som tilsvarer den mekanismen som gjør at de fleste av oss vil gå forbi et menneske som ligger livløst på bakken dersom de foran oss har gjort det samme. Vi tenker at deres vurderinger som gjør at de går forbi nok er riktigere enn den opplevelsen vi har av at personen trenger vår hjelp. Først når det kommer helsepersonell forbi vil det gripes inn - fordi disse stoler på sine egne vurderinger i et slikt tilfelle.

Bitching

"Bitch", hvis en skal tro på Wikipedia, er opprinnelig (fra ca år 1000) et ord som betyr hund av hunnkjønn - det vi omtaler som tispe. Ordet er i følge Wikipedia i århundrer brukt som fornærmelse mot kvinner - en sammenlikning av kvinne og hund hvor det ligger en sterk seksualisert betydning. En "bitch" er en skjelsord om en kvinne som henspeiler på seksuell atferd. "Bitching" er i mine ører å verbet som beskriver det å utsette andre for negativ oppmerksomhet på denne måten.

En som utsettes for mobbing vil blant mange andre uttrykk kunne oppleve å bli støtt ut med bruk av denne typen seksualiserte fornærmelser. Det vil imidlertid kunne oppstå "bitching" uten at en kan snakke om at noen opplever å bli mobbet. En seksualisert og negativ sjargong i en ungdomsflokk kan omtales som bitching. Det er ikke helt uvanlig. Det er ikke heldig. Men det er ikke mobbing. Ikke nødvendigvis.

Å bruke "Bitching" om jentemobbing generelt er uheldig. Det kan skape forståelse av at jenter som blir mobbet utsettes for noe annet enn gutter. Det er ikke tilfelle. Det er de samme mekanismene. En eller flere som gis anledning til å oppnå resultater/belønning (oftest tilhørighet eller makt) gjennom å holde noen utenfor. Midlene varierer. Også for jenter. Bitching er bare et av virkemidlene.


Mobbing er alltid overgrep. Svært alvorlig for de som utsettes for det. Og alvorlig for de som utfører det. Verktøy for å stoppe mobbing tar utgangspunkt i at mobbing settes i en slik alvorlig sammenheng. Både i opplæringsloven og arbeidsmiljøloven er mobbing et alvorlig overgrep som er straffbart å la utvikle seg. Bitching kan også være svært alvorlig. Men trenger altså ikke å være det.

Det er viktig og riktig å ha fokus på hvordan å få slutt på bitching. Men Bitching er ikke mobbing. Og mobbing er ikke skjult. All forvirring om dette er med på å komplisere arbeidet for å skape gode, trygge miljøer som er frie for mobbing.

Løsningsfokusert tilnærming til mobbing

På Voksne for barn sin konferanse "Developing Strength and Resilience in Children" på Soria Moria 1.-2. november 2010 presenterte Sue Young en annerledes måte å angripe problemet med mobbing. Presentasjonen er her.

Den løsningsbaserte tilnærmingen til mobbing innebærer å ikke fokusere på mobbing og vansker, men se på hvordan en ønsker at læringsmiljøet skal være. Det positive fokuset skal bidra til at elever opplever seg inkludert og del av et vennlig skolemiljø.

Young, som har bakgrunn som leder for anti-mobbearbeid i Hull i England, tok utgangspunkt i at eksisterende og kjent anti-mobbearbeid ikke virker. Resultatene er varierende eller dårlige og flere skoler opplever mer mobbing ved bruk av disse programmene. Dette har å gjøre med programmenes innretning mot mobbing. En mer hensiktsmessig tilnærming vil være fokus på hvordan en vil ønske at skolen skal være - og jobbe ut i fra det.

Metoden som ble presentert bygger på at deltakerne i skolemiljøet, voksne på skolen,  elever, foreldre og andre,  først finner de positive kvalitetene med og på skolen. Deretter ser en på hvilke enkle tiltak som kan settes i gang for å ytterligere forbedre dette. Hele tiden med fokus på å forbedre det som allerede er bra.

Young argumenterte for fokus på arbeid i klassen fremfor på skolen. Dette fordi de største forskjellene befinner seg på skolen, ikke nødvendigvis mellom skoler. Resten av konferansen har stort sett vist viktigheten av "whole school approach" i arbeid med skoleutvikling, mens Young altså argumenterer for det motsatte.

Young bringer viktige perspektiver inn i det forebyggende arbeidet på skolen. Hennes metoder er effektive for å skape et bedret læringsmiljø. Jeg skulle gjerne stoppet der, for Young gir et godt bilde av hvordan et slikt arbeid bør være. Men hun selv bruker lang tid på å vise hvordan dette arbeidet står i motsetning til anti-mobbearbeid gjennom systematisk arbeid med mobbing. Dette er jeg svært kritisk til, og gjør at jeg misstenker at Young har et forskjellig utgangspunkt enn mitt.

Mobbing er et spesifikt problem som etter mitt syn må løses med spesielt innrettede verktøy. En løsningsorientert tilnærming fungerer godt som forebygging, men har store svakheter når en står ovenfor et elevmiljø der noen systematisk blir trakassert og holdes utenfor. Før en kan kvalifisere og bygge på de sterke sidene ved dette miljøet er det min oppfatning at mobbingen må stoppe. Dette gjøres best ved å finne ut hva mekanismene i mobbingen er, finne de som tjener på at noen er ofre, stoppe disse og gjenerobre voksenautoriteten i elevmiljøet. Deretter sette inn tiltak for å støtte offeret og plagernes sosiale ferdigheter.

Mens Young hevder at en aldri skal nevne ordet mobbing (!), mener jeg at det finnes gode grunner til å holde et kontinuerlig fokus på dette. på samme måte som oppmerksomhet om skadene ved røyking eller trafikkskader bidrar til at færre røyker og at flere oppfører seg bra i trafikken, gjør fokus på mobbing at voksne på skolen evner å se de som blir utsatt for utstøtingsmekanismer. Og dermed gis muligheten til å gripe inn.

Inngripen mot mobbing må ta utgangspunkt i at mobbing er overgrep. Det innebærer at det er et offer og en/flere overgripere. Prinsippet er at mobbingen skal stoppe. Ikke at noen skal pålegges skyld. Som forskningen viser, oppstår mobbing i miljøer der det er manglende voksenkontroll. Derfor er det ikke utøverne av mobbing som alene står ansarlig for at mobbing skjer. Det er de voksne som har ansvar for tilstrekkelig voksenkontroll. Der dette ikke finnes er det ikke nok å se på de postive elementene i miljøet, men sterke tiltak er påkrevd.

Kunsten å si nei til Jesper Juul

Den danske familieterapauten og Dagbladspaltisten Jesper Juul har igjen fått spørsmål om mobbing. Under overskriften "Dårlig uteklima" gir Juul et svar til en mor som forteller om en datter som er utsatt for mobbing. Igjen er det frustrerende å lese svaret. Og igjen sitter en igjen med følelsen av at Juul ikke vet hva han snakker om eller forstår alvoret av å gi råd til foreldre i en vanskelig situasjon.

Her er min respons i Dagbladet forrige gang Jesper Juul svarte på en liknende henvendelse.

Noen korte kommentarer til denne ukas avslørende innlegg fra familieterapauten:

1. Det er feil at barn er rettsløse på skolen, og dermed bare må finne seg i å bli hetset. Hvilket motiv Juul har for å spre slik informasjon er det vanskelig å spekulere i. I Norge har vi verdens strengeste opplæringslov på dette feltet, Kapittel 9A i opplæringsloven (Kalt elevenes arbeidsmiljølov). Her er det uttrykkelig forklart for den som vil se at barn har rett til et godt læringsmiljø. Dersom læringsmiljøet er skadelig for barnet er dette de voksne på skolen sitt ansvar. Dersom de ikke tar det ansvaret har foresatte viktige rettigheter til å forfølge saken - om nødvendig helt til en strafferettslig behandling.

2. Det er de voksne på skolen som er best egnet til å stoppe mobbing. Jesper Juul foreslår at foreldrene går sammen. Hvis det ikke virker så kaller en inn utenforstående eksperter. Begge deler er feil. Den typen borgervern som Jesper Juul er tilhenger av er inneffektiv og skadelig. Å hente inn ekspertise er vel og bra, men det er de voksne som kjenner elevene og som skal sette inn tiltak. (Det er også disse voksne som i følge 9A er ansvarlige for elevenes arbeidsmiljø).

3. Jesper Juul foreslår at moren prater med dattera si for å få frem humoren i situasjonen. Dermed vekkes mistanken om at Juul ikke bare vet lite om skole, men at han ikke tar på alvor den maktposisjon som han gis av Dagbladet sin Magasinredaksjon. Ingen skal be om at en 10 år gammel jente skal se humoren i overgrep hun utsettes for.

Til kvinnen som stilte spørsmålet til Juul; det å utsettes for mobbing er ikke en naturlig del av et barns oppvekst. Det kan medføre langtidsskader som må tas alvorlig. Heldigvis bor vi i et land som gir barn rettigheter dersom slike overgrep finner sted. På foreldrenettet.no får du gode svar om hva du kan og bør gjøre.

Til Dagbladredaksjonen er det betimelig å stille spørsmål ved om avisen er tjent med å forlede foreldre på den måten Jesper Juul har gjort til en kunstform. Neste gang det kommer spørsmål om mobbing som dere vurdere å overlevere til Juul, tenk på tittelen på hans egen bok; "Kunsten å si nei - med god samvittighet".

Fakta om mobbing og megling

En ny rapport fra Campel Collaboration viser at mobbeprogrammer i skolen er effektive både for å redusere omfanget av mobbing og antall ofre. Materialet i rapporten er en samling av studier gjort av effekten av 44 mobbeprogrammer i flere land. Studiene viser at bruk av programmene reduserer mobbingen med 20-23% og antall ofre med 17-20%.

Forfatterne konkluder med at tallene er oppløftende og peker på hva som kjennetegner tiltak som virker mot mobbing:

- Intensive, langvarige programmer

- Programmer innrettet mot disiplinproblemer

- Foreldreinvolvering er avgjørende for å lykkes

- Programmer som bedrer samarbeidet mellom voksne på skolen

- Økt voksen tilstedeværelse og kontroll i friarealene på skolen 

- Programmer som ikke omfatter arbeid med jevnaldrende

De første fem strekpunktene er alle viktige elementer i de mest kjente mobbeforebyggende programmene i Norge (Respekt, Zero og Olweusprogrammet mot mobbing).


Programmer med megling øker mobbing

Rapporten sier at  programmer der jevnaldrende skal løse opp i vanskelige situasjoner faktisk øker antallet ofre for mobbing. Dette er særlig interessant i lys av debatten om bruk av megling i mobbesaker. En debatt som har fått mobbeforsker Dan Olweus til å beskylde Konfliktrådets direktør for å fare med "det reneste nonsens". Konfliktrådet på sin side hevder at mobbeprogrammene har som mål å offentlig ydmyke mobbere med "barbariske metoder".

Dan Olweus fra Universitetet i Bergen er sammen med Erling Roland på Senter for Atferdsforskning i Stavanger de mest anerkjente norske mobbeforskerne. Olweusprogrammet og Respektprogrammet ble blant annet gitt toppscore i rapporten "Effectiveness of programs to reduse school bullying" fra Cambridge university i 2009.

Konfliktrådets kritikk av mobbeforskerne

Konfliktrådet organiserer en meglertjeneste som finnes i alle kommuner. Målet med ordningen er å løse tvister mellom private parter eller mellom individ og samfunn. Lov om megling i konfliktråd beskriver konfliktrådets oppgave slik: "... megle i tvister som oppstrå på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse." Det skal i konfliktrådet tas hensyn til både skadevoldere og skadelidte.

Konfliktrådet bistår skoler over hele landet med Skolemegling. Utdanningsetaten i Oslo kommune har laget en "ABC i skolemegling" som på en grei måte forklarer konseptet. Her sies det at "mobbing skal ikke megles da mobbing er et overgrep og ikke en konflikt".

14.april 2010 publiserte likevel Konfliktrådets direktør Per Andersen et blogginnlegg med tittelen "Mobbing i skolen - klart Ja til konfliktrådsmøter" på Konfliktrådets nettsider. Innlegget er et oppgjør med mobbeprogrammenes virkemidler for å stoppe mobbing.  Andersen hevder at Rolands metode for intervensjon mot mobbing er krenkende og knapt hadde tålt dagens lys utenfor skolen. Konfliktrådets direktør er også svært kritisk til Rolands utsagn om at megling ikke virker og at det i visse tilfeller gjør mobbingen værre.

Slik jeg oppfatter det snakker Roland, Olweus og Konfliktrådets direktør forbi hverandre. Når mobbeforskerne advarer mot bruk av megling i arbeid med mobbesaker, er det megling mellom elever de mener. Dette er Andersen enig i, men argumenterer for større, voksenstyrte meglingsmøter. Jeg har hørt Erling Roland snakke om mobbing, og også lest den fremragende boka Mobbingens psykologi. Jeg har ikke oppfattet at Roland har tatt prinsippielt avstand fra slike stormøter som Andersen beskriver. Jeg opplever imidlertid at Roland og Olweus har rett i sine advarsel mot bruk involvering av jevnaldrende for å få slutt på alvorlig mobbing. Når Andersen hevder at mobbeprogrammene kan sammenliknes med offentlig gapestokk og at metodene er barbariske, så må jeg si meg enig med Dan Olweus i at dette er nonsens. Både Respekt, Zero og Olweusprogrammet har som hovedprinsipper at intervensjon skal skje på en respektfull men tydelig måte. Det er den "autoritative voksne", den voksne som er leder med omsorg (i motsetning til den "autoritære voksne" som er leder med frykt) som må ta ansvar for å stoppe mobbingen.

Mobbing er et voksenansvar

Når Konfliktrådets direktør skriver at det meste av mobbingen er "usynlig for voskne" mener jeg at han tar feil. Det er usynlig hvis en ikke velger, eller kan, å se. Mobbing er etter opplæringslovens paragraf 9A et voksenansvar. (Akkurat som det i arbeidslivet er et lederansvar.)  Det gjelder også å se og å avdekke. Hvis de voksne på skolen vet hva de skal se etter fordi de kjenner mekanismene i mobbing, så vil de alltid være i stand til å se hvem som blir mobbet - og hvem som står bak. En av utfordringene, som gjør at avdekking aldri er enkelt, er at de som utfører de værste enkelthandlingene ofte handler på vegne av noen som er vanskeligere å oppdage.

I følge opplæringsloven har voksne plikt til å handle ved misstanke. Det bør da settes i verk undersøkelser, for eksempel sosiometriske kartlegginger. Min påstand er at skolen i de aller fleste saker der de lurer på hvem som står bak mobbingen, vil finne svaret gjennom slike undersøkelser i kombinasjon med systematisk observasjon. Dermed har en mulighet til å intervenere mot en eller flere (Tallet er ofte tre). Min erfaring er at intervensjonsmetodene til Roland og Olweus fungerer utmerket og langt i fra er krenkende for de som står bak plagingen. Det er tvert i mot sånn at mobbeprogrammene setter de voksne i stand til å se hva som foregår, slik at mobbingen ikke forblir "usynlig". Programmene inneholder metoder for intervensjon som faktisk får slutt på mobbingen når de brukes riktig. Dette kommer ikke minst mobberne til gode gjennom at de kommer seg ut av en mobber-rolle som kan være svært farlig å være i. (Noen, deriblant "Kjetil og Kjartan" som står bak nettstedet mobbing.no går så langt som å si at det er farligere å være mobber enn offer. Mobberollen er for øvrig omtalt i "Den mobbebloggen" til Kristin Oudmayer.)

Alvorlige samtaler er verktøyet som virker

Hvorfor virker så ikke megling mellom jevnaldrende i mobbesaker? For å svare må en se på mekanismene i mobbing. Det er viktig å skille mobbing fra konflikt. Mobbing er overgrep. Skillet skyldes at en konflikt vil ha et element av jevnbyrdighet, mens mobbing er kjennetegnet av et ulikt styrkeforhold. En sterk part (Mobberen/mobberne) og en svak part (offeret). Ved all megling vil en søke å finne løsninger der begge parter bidrar til å løse situasjonen. Problemet er at i mobbing er det lite eller ingen ting offeret kan gjøre. Mobbing skjer fordi en eller flere finner det lønnsomt å utnytte en annens sårbarhet til egen vinning. Belønningen er oftest tilhørighet; offeret fungerer som en "felles fiende" som binder mobberne sammen. Prinsippet når en intervenerer mot mobbing er rett og slett at mobbingen skal stoppe. Dette er skolens ansvar. At dette blir direkte og tydelige samtaler hvor foresatte involveres, betyr ikke at samtalen krenker mobberne.

Skolemegling kan være et utmerket program for et bedre læringmiljø på skolen ved at mindre konflikter mellom elever blir løst på et tidlig tidspunkt. Store, profesjonelle meglingsmøter i regi av for eksempel Konfliktrådet kan være en god løsning i noen få mobbesaker som har kommet veldig langt. Men slik Roland, Olweus og nå rapporten fra Campell Collaboration peker på, bør meglingssystemer brukes med varsomhet i mobbesaker i skolen. Mobbing er ingen "tvist". Det er et alvorlig overgrep. Derfor er det de voksne på skolen som må avdekke mekanismene og intervenere med effektive tiltak.

Feil om mislykket mobbesatsing

På trykk i adressavisa 26.april 2010

”Mamma” med lærerutdanning” hevder i Adresseavisa 17.april at Trondheim kommunes  satsing på læringsmiljø i skolen har vært mislykket, og viser til at mobbingen ikke er redusert. Det er bra at mange er engasjert i læringsmiljø og mobbing. Men det er også viktig at vi forholder oss til det som faktisk er virkeligheten.

Det er ikke riktig at mobbingen økte i 2009. Tvert i mot opplevde vi i følge elevundersøkelsen en liten nedgang. Antallet elever som blir mobbet av lærere er nær halvert.  Det er for tidlig å si om dette er en varig  endring til det bedre. Og for de altfor mange som er utsatt er det helt andre ting som er viktig. Men for oss som jobber for å skape gode læringsmiljøer er det nødvendig også å få frem de positive resultatene som oppnås.

Trondheim har de siste årene satset offensivt på læringsmiljøet i skolene. Over halvparten av grunnskolene har tatt i bruk forskningsbaserte, forebyggende programmer i arbeidet. ”Mamma med lærerutdanning” beskriver grunnen til at skoler bruker disse programmene som ønske om et  ”se hvor flinke vi er” – diplom. Og uttrykker med det en  skepsis som dukker opp med jevne mellomrom. En tanke om at programmene er unnskyldninger eller lettvintløsninger som skolene bruker for å unngå å ta tak i alvorlige utfordringer.

Realiteten er at skoler som tar i bruk programmene setter læringsmiljøet i fokus gjennom hardt arbeid.  Alle voksne på skolene går gjennom et ”treningsprogram” for å bli tydeligere og bedre ledere. Skolenes satsing er ulik fra skole til skole – akkurat som utfordringene skolene står ovenfor. Mange skoler melder om at tiltakene virker godt. Ingen skoler mottar diplom.

”Mamma med lærerutdanning” skriver at ”programmene stort sett har hatt fokus på individnivå og på eleven”. Det er feil. Programsatsingene er ulike, men de vi bruker i Trondheim har de voksne i skolen som fokus. Både lærere, andre ansatte og samarbeiet med de foresatte. Dette fordi vi vet at utvikling av gode voksenstandarder og et godt skole/hjem-samarbeid er de viktigste forutsetningene for å skape gode læringsmiljø.

Det er mange veier til gode læringsmiljø. Min opplevelse er at ansatte, foresatte og elever er positive til satsingen i trondheimsskolen, både på skoler som bruker programmer og der skolene bruker andre virkemidler. Jeg tror dette vil gi resultater i form av mer læring for elevene. Og jeg tror systematisk forebygging er hovedgrunnen til at vi i Trondheim har snudd trenden med stadig mer mobbing. 

FAFO-rapport om frafall

Tidligere utdanningsminster og designer av Reform 94 og L97, Gudmund Hernes, la i går frem en FAFO-rapport om frafall i Videregående opplæring.

Her er rapporten
Her er artikkel om rapporten fra FriFagbevegelse

Jeg forventer at rapporten, som både LO og Utdanningsforbundet står bak, tar for seg de viktigste utfordringene i denne debatten; hva som er de reelle tallene/bekymringene samt forslag til tiltak. Jeg håper også at rapporten bidrar til å dreie fokus på det diskusjonene bør handle om - hvordan det tiårige grunnskoleløpet forbereder elevene på virkeligheten i videregående skole.

Jeg tenker på frafallsproblematikk mer som push-out enn drop-out. Og har tro på nytt gull fra Gud-munn i sakens anledning!

Hjelp til barn som er mobbet

I dagens VG har Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykiatri og Thormod Idsøe (bildet) fra Senter for Atferdsforskning et godt innlegg om mobbing. Poenget til de to er at det er for dårlige systemer for å fange opp og hjelpe ofre for mobbing. De viser til studier som peker på at mange mobbeofre utvikler store psykiske vansker, som PTSD.

Det er befriende å lese perspektivene til de to. Innlegget parkerer på mange måter diskusjonen om hvorvidt vi skal pålegge ofrene for mobbing skyld.

I Trondheim har vi gode erfaringer med å ta i bruk psykologer i førstelinjetjenesten i forbindelse med mobbing. Disse har kompetanse til å lede de som trenger det videre i hjelpeapparatet. Og eventuelt ta noe nødvendig, rask oppfølging selv. En utfordring er at mange peker på at ofrene trenger bistand uten at det gjøres noe med mobbingen. Det å la de som står midt oppe i en situasjon der de utsettes for overgrep motta psykologhjelp vil være å tillegge dem ansvar for å stoppe mobbingen. Derfor er et av prinsippene vi arbeider etter at ofre først skal henvises til psykologhjelp når mobbingen har stoppet.

Gudmund Hernes hyller læreren

Tidligere Utdanningsminister Gudmund Hernes talte på Trondheim Arbeiderpartis årsmøte i helga. Han snakket skuffende lite om skolepolitikk. Mannen bak Reform 94 og 97 har tydeligvis gått videre. Men Hernes er fortsatt veltalende. Om betydningen av lærere sa han:

"Skolen er som paralelle heissjakter i et høyt bygg. Vi har alle muligheter til å nå øverste etasje, men det er tilfeldig hvilken heis vi tar, hvor fort og hvor høyt den tar oss. Det er læreren som er heisføreren."

Er mobbing offerets skyld?

(På trykk i Dagbladet 13.februar 2010)

Mitt svar til Jesper Juuls Magasininartikkel om mobbing 5.februar 2010 faller Anne Hilde Bermingrud tungt for brystet. Hun mener svaret til Juul under overskriften ”Kunnskapsløst av Jesper Juul” viser hvor ”overflatisk noen jobber med mobbeproblematikk i skolen”.

Jeg inviterer herved Birmingrud på besøk til Trondheim kommune. Her har vi det siste året redusert mobbingen med 20% og mobbing fra lærere til elever med 50%. Det betyr ikke at trondheimsskolen er fri for mobbing, eller at vi er tilfredse. Det trenger ikke engang bety at vi jobber grundigere enn i Nittedal der Bermingrud er lærer. Men det er et resultat at vi jobber systematisk for å fremme gode læringsmiljø, blant annet med programmer som har påvist effekt.

Grunnpilarene i vårt arbeid er fokus på problemet og kunnskap om mekanismene i mobbing. Utgangspunktet er at mobbing oppstår fordi noen gis mulighet til å skaffe seg selv makt eller tilhørighet gjennom å holde andre utenfor. Dette synet gjenspeiles i Opplæringsloven (som Bermingrud også er pålagt å jobbe etter).

Anne Hilde Bermingrud hevder at ”frustrasjon ofte er årsaken til at mobbing oppstår”. Hun skriver at arbeid med å stoppe plaging er å ”fjerne symptomet, ikke problemet”. Det kan bare forstås som at Jesper Juul ikke er alene om å mene at mobbing er offerets skyld.

Anne Hilde Bermingrud mener at et godt selvbilde er det viktigste verktøyet mot mobbing. En klok fotballtrener fra Trøndelag har sagt at selvtillit ikke er noe en har. Det er noe en får. Det gjaldt fotballspillere. Men det gjelder også barn. Et godt selvbilde er noe en får gjennom positive opplevelser. Opplevelser av å være inkludert og av å kjenne varme. Juul, Bermingrud og jeg er enig om at et sunt og godt selvbilde er viktig. Men det er ikke et tiltak mot mobbing. Det er resultatet av et godt, systematisk arbeid med læringsmiljøet til elevene.