Fordummende om mobbeprogrammer

Forfatter Jostein Alberti-Espenes mener i boka "Krenkelse i skolen. Mobbingens bakteppe" at programmer og tiltak mot mobbing ikke virker. Han mener å ha en ny og mer effektiv tilnærming til problematikken - der en i stedet for å snakke om mobbing snakker om "krenkelse". Han mener at mobbesaker blir vonde fordi en kaller det mobbing. Ut i fra oppslag i Aftenposten kan det virke som Alberti-Espenes og jeg har en grunnleggende forskjellig syn på hva mobbing er. Kommentaren her bygger på oppslagene i Aftenposten og VG.


Jeg jobber med veiledning ift mobbing og læringsmiljø i Trondheim kommune. Jeg har møtt mange saker der skoler melder om mobbing, eller der det er mistanke om mobbing og skolen ber om hjelp til avdekking. Min erfaring er at de 30 skolene i Trondheim som bruker forebyggende programmer (Respektprogrammet eller LP-modellen) har bedre forutsetninger for å avdekke mekanismene i det som skjer, og stoppe mobbing enn andre skoler. Blant annet fordi skolene som har implementert et forebyggende program har hatt fokus og har blitt kurset i mekanismene i mobbing, og skapt systemer for forebygging og håndtering av mobbing.

I omtalen av boka på  Gyldendal Norsk Forlag heter det at "Alberti-Espenes lanserer krenkelse som et mer hensiktsmessig begrep for å forstå konflikter i skolen, fordi dette begrepet ivaretar elevenes egen opplevelse og gjør det enklere å forstå det sosiale samspillet og de verktøyene som fremmer og hemmer konflikter. Forfatteren viser at denne innfallsvinkelen gir rom for effektiv forebygging og håndtering." Tydeligere kan det ikke sies at forfatteren mener mobbing er en type konflikt. Dette strider mot definisjon av og forskning om mobbing, hvor forståelsen er at mobbing overgrep. Forskjellen mellom overgrep og konflikt er at overgrep skjer når partene er ulike i forhold til styrkeforhold - i konflikter er makten mellom partene mer balansert. Dette er en viktig forskjell fordi vi når vi løser opp i konflikter kan ta i bruk konfliktløsningsverktøy som megling, mens disse vil virke mot sin hensikt i overgrepssituasjoner. Det er få som opplever megling som nyttig i for eksempel voldtektssaker. Så også i mobbesaker, der offeret i liten grad vil kunne "bidra" i å løse situasjonen. En blir ikke mobbet fordi en har gjort noe som provoserer, en blir mobbet fordi noen tjener på det.

Jeg deler forfatterens syn på at ordet mobbing brukes for skjødesløst. Ordet har blitt en del av dagligtalen - og det er greit å si at en blir "litt mobbet" eller "ble mobbet i går".  Arbeid mot mobbing vil i mange tilfeller  innebære å avdekke om det er mobbing eller noe annet. For så å sette inn tiltak. Men i motsetning til forfatteren er det min erfaring at å ha "mobbebrillene" på er avgjørende for å få til å avdekke mekanismene. Kunnskap om mekanismene i mobbing er det mest effektive verktøyet for å avdekke og stoppe mobbing - og dersom det ikke viser seg å være mobbing - jobbe godt med det som faktisk skjer. Det er oftere sånn at skoler melder om andre ting og at en undersøkelse viser at den som utfordrer skolen blir utsatt for mobbing, enn omvendt.

Jeg er veldig uenig i at begrepet mobbing bør byttes ut med et mindre alvorlig begrep som "krenkelse". Etter mitt syn er det heller motsatt - at en bør tydeliggjøre alvoret enda sterkere. Jeg har derfor også vært kritisk til å innføre begrepet "Bitching" om skjult mobbing. Kunnskap om at mobbing er overgrep er svært effektivt for å mobilisere voksne til å ta ansvar. Når forfatteren hevder at "situasjonen blir vond fordi en kaller det mobbing" lurer jeg på om han har møtt barn som blir utstøtt? De blir ikke syke fordi det påpekes at det er mobbing som skjer, de blir syke fordi de blir utstøtt. Og det er grunnen til at voksne må gripe inn - og bruke tiltak som virker.

Alberti-Espenes siteres på at "mobbeprogrammer er bortkastede". Det er ikke noe nytt. NIFU, norsk institutt for studier av inovasjon, forskning og utdanning, konkluderte med det i en rapport i 2011. Rapporten ble slaktet - og norsk og internasjonal forskning viser tvert i mot at programmer mot mobbing har god effekt. Kunnskapsministeren valgte å se bort fra NIFU-rapporten og likevel gi penger til programmer mot mobbing. Også britiske Sue Young har vært opptatt av å slutte å bruke ordet mobbing, men gå for en mer "løsningsorientert metode" i arbeidet. Det har også konfliktrådet gjort. Felles for Sue Young og konfliktrådets tilnærming er at de bruker en annen definisjon på mobbing enn den som er allment akseptert - Psykisk og eller fysisk vold som gjentas over tid, utført av en eller flere mot et offer som ikke kan forsvare seg. En tilnærming til mobbing som Alberti-Espenes, Sue Young og Konfliktrådet legger til grunn tar utgangspunkt i at mobbing og konflikt kan sammenliknes, og at konfliktløsningsverktøy virker godt mot mobbing. Min erfaring, og forskere på feltets klare oppfatning, er at mobbing og konflikt ikke må blandes sammen. Konfliktløsningsverktøy som megling har som utgangspunkt at partene er likeverdige, noe som aldri er tilfelle i mobbing.

Forfatteren hevder at programmer "ikke kan løse relasjoner mellom mennesker". Det er det vanskelig å være uenig i. Når forfatteren mener pengene i stedet bør brukes til å "bedre læringsmiljøet", blir det imidlertid tydelig at han mangler grunnleggende kunnskap om hva forebyggende programmer er. De mest brukte forebyggende programmene som forskning viser har effekt mot mobbing er Olweusprogrammet mot mobbing, Zero, Pals, Respekt og LP-modellen. Felles for dem er at de tilfører kunnskap om hva som skal til for å forebygge og stoppe mobbing - og skape trygge læringsmiljø. Avgjørende i alle disse programmene er å styrke læreren som leder, å sørge for å gi de voksne i skolen bedre kjennskap til hvordan en bygger relasjoner, følger med og griper inn når mobbing skjer. Programmene i Norge er kjent for å ha en bred tilnærming til læringsmiljø, og internasjonalt anerkjent.

I Aftenposten-saken vises det til Steg for steg som mobbeforebyggende program - noe som  er feil. Steg for steg tar for seg tre hovedområder -  empati, problemløsning og mestring av sinne. Mobbing nevnes ikke i beskrivelsen av programmet, og er ikke i vurdert som forebyggende program mot mobbing i gjennomgangen av programmer fra UDIR i 2006. I motsetning til de store, forebyggende programmene er Steg for steg et modulbasert undervisningsopplegg og kan dermed ikke sammenliknes med de større, forebyggende programmene. Det betyr ikke at Steg for steg er et dårlig program og at lærere som bruker dette i undervisningen ikke opplever gode resultater. Det betyr bare at en ikke kan sammenlikne dette med Olweusprogrammet, Zero og de andre, større satsingene.

Under kritikken mot forebyggende programmer ligger det en teori om at forskerne lager programmer for å tjene penger. Forskningsmiljøene på Senter for Atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo, Lillegården kompetansesenter og Hemilsenteret i Bergen skal ha kommersielle interesser med programmene.  Det er for meg utrolig at en skoleveileder og ansatt i pedagogisk psykologisk avdeling i en norsk kommune kan mene. Forebyggende programmer er   forskningsmiljøenes oversettelse av kjent kunnskap til praktiske verktøy for skolen. De brukes for lite, ikke for mye i det viktige arbeidet for et bedre læringsmiljø i skolen.

Virker mobbeprogrammer?




VGs kampanje Bry deg har satt
fokus på mobbing som er bra.
UDIR bidrar til å dempe effekten
av kampanjen.

 

Utdanningsdirektoratet råder statråd Halvorsen til å kutte all støtte til mobbeprogrammer til bruk i skolen fordi de ikke virker. Grunnlaget for avgjørelsen er en NIFU-rapport som visstnok slår fast at skoler som bruker disse programmene ikke har mindre mobbing enn andre skoler.

NIFU er Nordisk institutt for studier av inovasjon, forskning og utdanning. Deres rapport konkluderer med at mobbing ikke må ses isolert, og at "Mobbing, urettferdig behandling og diskriminering er ikke noe man kan kjøpe seg bort fra ved å ta i bruk et program." De finner ingen sammenheng mellom omfanget av mobbing på skoler og bruk av programmer. Bortsett fra en liten nedgang i mobbingen for de skolene som bruker eller har brukt Olweusprogrammet, og en liten økning i mobbingen for de skolene som bruker Zero og PALS.

Jeg er enig med professor Dan Olweus som på Debatten på NRK sier at rapporten er et verdiløst grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som bør settes i verk i skolen.

Det anerkjente internasjonale forskningsnettverket Cambell Collaboration trakk bare for noen måneder siden nettopp de norske programmene som best case - eksempler i sin rapport om programmer mot mobbing i verdensmålestokk. De hevder at programmer har effekt og at det er brede, forskningsbaserte tilnærminger som virker aller best. Dette står i sterk kontrast til NIFU-rapporten.

NIFU tar i sin rapport en rekke viktige forbehold; de har blant annet ikke sjekket utviklingen på skoler som har tatt i bruk programmer. Dette nevnes i rapporten, men tas ikke hensyn til i konklusjonen. Hvis en sammenlikner en gammel bil som har vært på verksted med en flunkende ny bil, så vil det kanskje ikke være så rart om den nye bilen skårer best i test. Betyr det at en skal slutte å ha gamle biler inne til sørvis - at verkstedet ikke virker?

Det er vanskelig å få øye på hvilke programmer NIFU peker på som mobbeprogrammer. Selv har jeg god kjennskap til Respektprogrammet. I dette er Klasseledelse og relasjoner bærebjelker i arbeidet med læringsmiljøet. Som igjen har påvist effekt mot mobbing på skolene som har tatt i bruk det. Dette er et program som får støtte fra UDIR og som dermed er mulig for skoler å ta i bruk. Dersom byråkratene i UDIR får bestemme vil det bli færre skoler som ved bruk av Respekt får system i sitt arbeid med læringsmiljø.

Mange skoler får til å holde fokus på læringsmiljø og har et godt systematisk arbeid uten å bruke programmer. At UDIR foreslår å kutte støtten til programmer er likevel merkelig. I verste fall bidrar UDIR med dette til å dempe det positive momentum som mobbing har i samfunnsdebatten. Heldigvis gjorde Statsåd Halvorsen det klart i NRK-Debatten at hun ikke kom til å følge UDIRs råd.

Fakta om mobbing og megling

En ny rapport fra Campel Collaboration viser at mobbeprogrammer i skolen er effektive både for å redusere omfanget av mobbing og antall ofre. Materialet i rapporten er en samling av studier gjort av effekten av 44 mobbeprogrammer i flere land. Studiene viser at bruk av programmene reduserer mobbingen med 20-23% og antall ofre med 17-20%.

Forfatterne konkluder med at tallene er oppløftende og peker på hva som kjennetegner tiltak som virker mot mobbing:

- Intensive, langvarige programmer

- Programmer innrettet mot disiplinproblemer

- Foreldreinvolvering er avgjørende for å lykkes

- Programmer som bedrer samarbeidet mellom voksne på skolen

- Økt voksen tilstedeværelse og kontroll i friarealene på skolen 

- Programmer som ikke omfatter arbeid med jevnaldrende

De første fem strekpunktene er alle viktige elementer i de mest kjente mobbeforebyggende programmene i Norge (Respekt, Zero og Olweusprogrammet mot mobbing).


Programmer med megling øker mobbing

Rapporten sier at  programmer der jevnaldrende skal løse opp i vanskelige situasjoner faktisk øker antallet ofre for mobbing. Dette er særlig interessant i lys av debatten om bruk av megling i mobbesaker. En debatt som har fått mobbeforsker Dan Olweus til å beskylde Konfliktrådets direktør for å fare med "det reneste nonsens". Konfliktrådet på sin side hevder at mobbeprogrammene har som mål å offentlig ydmyke mobbere med "barbariske metoder".

Dan Olweus fra Universitetet i Bergen er sammen med Erling Roland på Senter for Atferdsforskning i Stavanger de mest anerkjente norske mobbeforskerne. Olweusprogrammet og Respektprogrammet ble blant annet gitt toppscore i rapporten "Effectiveness of programs to reduse school bullying" fra Cambridge university i 2009.

Konfliktrådets kritikk av mobbeforskerne

Konfliktrådet organiserer en meglertjeneste som finnes i alle kommuner. Målet med ordningen er å løse tvister mellom private parter eller mellom individ og samfunn. Lov om megling i konfliktråd beskriver konfliktrådets oppgave slik: "... megle i tvister som oppstrå på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse." Det skal i konfliktrådet tas hensyn til både skadevoldere og skadelidte.

Konfliktrådet bistår skoler over hele landet med Skolemegling. Utdanningsetaten i Oslo kommune har laget en "ABC i skolemegling" som på en grei måte forklarer konseptet. Her sies det at "mobbing skal ikke megles da mobbing er et overgrep og ikke en konflikt".

14.april 2010 publiserte likevel Konfliktrådets direktør Per Andersen et blogginnlegg med tittelen "Mobbing i skolen - klart Ja til konfliktrådsmøter" på Konfliktrådets nettsider. Innlegget er et oppgjør med mobbeprogrammenes virkemidler for å stoppe mobbing.  Andersen hevder at Rolands metode for intervensjon mot mobbing er krenkende og knapt hadde tålt dagens lys utenfor skolen. Konfliktrådets direktør er også svært kritisk til Rolands utsagn om at megling ikke virker og at det i visse tilfeller gjør mobbingen værre.

Slik jeg oppfatter det snakker Roland, Olweus og Konfliktrådets direktør forbi hverandre. Når mobbeforskerne advarer mot bruk av megling i arbeid med mobbesaker, er det megling mellom elever de mener. Dette er Andersen enig i, men argumenterer for større, voksenstyrte meglingsmøter. Jeg har hørt Erling Roland snakke om mobbing, og også lest den fremragende boka Mobbingens psykologi. Jeg har ikke oppfattet at Roland har tatt prinsippielt avstand fra slike stormøter som Andersen beskriver. Jeg opplever imidlertid at Roland og Olweus har rett i sine advarsel mot bruk involvering av jevnaldrende for å få slutt på alvorlig mobbing. Når Andersen hevder at mobbeprogrammene kan sammenliknes med offentlig gapestokk og at metodene er barbariske, så må jeg si meg enig med Dan Olweus i at dette er nonsens. Både Respekt, Zero og Olweusprogrammet har som hovedprinsipper at intervensjon skal skje på en respektfull men tydelig måte. Det er den "autoritative voksne", den voksne som er leder med omsorg (i motsetning til den "autoritære voksne" som er leder med frykt) som må ta ansvar for å stoppe mobbingen.

Mobbing er et voksenansvar

Når Konfliktrådets direktør skriver at det meste av mobbingen er "usynlig for voskne" mener jeg at han tar feil. Det er usynlig hvis en ikke velger, eller kan, å se. Mobbing er etter opplæringslovens paragraf 9A et voksenansvar. (Akkurat som det i arbeidslivet er et lederansvar.)  Det gjelder også å se og å avdekke. Hvis de voksne på skolen vet hva de skal se etter fordi de kjenner mekanismene i mobbing, så vil de alltid være i stand til å se hvem som blir mobbet - og hvem som står bak. En av utfordringene, som gjør at avdekking aldri er enkelt, er at de som utfører de værste enkelthandlingene ofte handler på vegne av noen som er vanskeligere å oppdage.

I følge opplæringsloven har voksne plikt til å handle ved misstanke. Det bør da settes i verk undersøkelser, for eksempel sosiometriske kartlegginger. Min påstand er at skolen i de aller fleste saker der de lurer på hvem som står bak mobbingen, vil finne svaret gjennom slike undersøkelser i kombinasjon med systematisk observasjon. Dermed har en mulighet til å intervenere mot en eller flere (Tallet er ofte tre). Min erfaring er at intervensjonsmetodene til Roland og Olweus fungerer utmerket og langt i fra er krenkende for de som står bak plagingen. Det er tvert i mot sånn at mobbeprogrammene setter de voksne i stand til å se hva som foregår, slik at mobbingen ikke forblir "usynlig". Programmene inneholder metoder for intervensjon som faktisk får slutt på mobbingen når de brukes riktig. Dette kommer ikke minst mobberne til gode gjennom at de kommer seg ut av en mobber-rolle som kan være svært farlig å være i. (Noen, deriblant "Kjetil og Kjartan" som står bak nettstedet mobbing.no går så langt som å si at det er farligere å være mobber enn offer. Mobberollen er for øvrig omtalt i "Den mobbebloggen" til Kristin Oudmayer.)

Alvorlige samtaler er verktøyet som virker

Hvorfor virker så ikke megling mellom jevnaldrende i mobbesaker? For å svare må en se på mekanismene i mobbing. Det er viktig å skille mobbing fra konflikt. Mobbing er overgrep. Skillet skyldes at en konflikt vil ha et element av jevnbyrdighet, mens mobbing er kjennetegnet av et ulikt styrkeforhold. En sterk part (Mobberen/mobberne) og en svak part (offeret). Ved all megling vil en søke å finne løsninger der begge parter bidrar til å løse situasjonen. Problemet er at i mobbing er det lite eller ingen ting offeret kan gjøre. Mobbing skjer fordi en eller flere finner det lønnsomt å utnytte en annens sårbarhet til egen vinning. Belønningen er oftest tilhørighet; offeret fungerer som en "felles fiende" som binder mobberne sammen. Prinsippet når en intervenerer mot mobbing er rett og slett at mobbingen skal stoppe. Dette er skolens ansvar. At dette blir direkte og tydelige samtaler hvor foresatte involveres, betyr ikke at samtalen krenker mobberne.

Skolemegling kan være et utmerket program for et bedre læringmiljø på skolen ved at mindre konflikter mellom elever blir løst på et tidlig tidspunkt. Store, profesjonelle meglingsmøter i regi av for eksempel Konfliktrådet kan være en god løsning i noen få mobbesaker som har kommet veldig langt. Men slik Roland, Olweus og nå rapporten fra Campell Collaboration peker på, bør meglingssystemer brukes med varsomhet i mobbesaker i skolen. Mobbing er ingen "tvist". Det er et alvorlig overgrep. Derfor er det de voksne på skolen som må avdekke mekanismene og intervenere med effektive tiltak.