torsdag 26. september 2013

En uutholdelig virkelighet

Blogglisten

(På trykk i "Sinn og Samfunn", medlemsmagasinet til Mental Helse, nr 3 2013)

Undersøkelser viser at 40.000 barn og unge utsettes for mobbing i den norske grunnskolen.  For å lykkes med å redusere dette tallet, må vi forstå hvilke konsekvenser mobbing kan få. Et tankeeksperiment har hjulpet meg til å kjenne på smerten ved isolasjon og utstøting, to hovedkomponenter i mobbing.

Jeg jobber til daglig i et team på åtte som de siste årene har møtt mange titalls alvorlige mobbesaker i trondheimsskolen. På samme måte som elever er avhengige av gode elevmiljø for å prestere, er jeg avhengig av kollegene mine i jobben.

I eksperimentet ber jeg kollegene mine om å snu seg når jeg møter dem om morgenen. Jeg instruerer dem om ikke å legge merke til meg når jeg sier ”hei”. I den trange heisen på tur opp til kontoret ser de på meg uten å si noe. De henger ytterklærne sine på knaggene litt vekk fra der jeg har hengt mine, eller flytter dem hvis de har hengt sine der først, slik at jakka mi henger alene. De holder av plass til hverandre under lunsjen. Når jeg kommer er det ikke plass til meg ved bordet. Jeg må sitte alene. Ingen skal se på meg, Vi har lett for å tenke at barn må tåle litt utstøting. men sender blikk når jeg gjør noe galt. De snakker høyt helt til jeg entrer rommet, så blir de helt stille. Slik at jeg vet at de snakket om meg. De skal ikke le når jeg slår en spøk eller respondere hvis jeg tiltaler dem. Hvis jeg setter meg på grupperommet, skal de flytte seg litt. Slik at jeg blir sittende helt alene. De skal snakke høyt om hvor morsomt det var på lønningspilsen i helga, den jeg ikke var invitert med på. Hvis de får anledning til å gjøre narr av meg, skal de gjøre det. De inviterer meg til å ta en kaffe i lunsjrommet, men dukker ikke opp eller går når jeg kommer. De skal samles rundt en PC på det lille kontoret vårt, og åpenbart glede seg over noe de har funnet frem til. Når jeg går for å se, sprer de seg og skjermen er svart. Denne arbeidsdagen skal jeg ikke motta ett vennlig blikk.

Jeg har ikke turt å sette i gang forsøket. Jeg tror ikke jeg hadde holdt det ut. Jeg tror ikke kona mi eller barna mine hjemme hadde tålt det, for de er avhengige av en mann og en far som er på sitt beste i tiden etter jobb, skole og barnehage. Dessuten syns jeg ikke det er så vanskelig å sette seg inn i den ekstreme påkjenningen som en slik dag ville vært. Selv når den er avtalt.

For mange av de som opplever å bli mobbet, er dette opplevelser i hverdagen. Hver dag, hver uke i lang tid. Noen i flere år. Uten at de er forberedt eller kan forklare hvorfor de andre opptrer slik. De f leste av de som opplever slike ting er ikke i utgangspunktet de som er mest robuste. Mange opplever også utrygghet på andre arenaer.

Mobbing skaper sykdom
Vi har lett for å tenke at barn må tåle litt utstøting. ”Sånn er det å vokse opp, en skal bryne seg litt”. ”Ikke alle kan være venner med alle”. Det er ikke noe vi hadde akseptert på vår egen arbeidsplass. Tanken om at elever skal tåle mer av slikt enn oss voksne må endres for å få bukt med mobbing i skolen. De små tegnene må fanges opp av voksne som ser og setter en stopper for utviklingen av en slik kultur for utstøting. Mobbing er den største risikofaktoren for utvikling av psykiske helsevansker for barn og unge. Skjelett- og muskelsykdommer er blant skadevirkningene. Det samme er posttraumatisk stresslidelse, depresjon og angst. Ny forskning viser at trinn der det foregår mobbing, oppnår lavere karakterer enn sammenliknbare trinn.  I mange land er det stort fokus på sammenhengen mellom mobbing og selvmord. En finsk granskingskommisjon konkluderte med at et fellestrekk ved mange skolemassakre var at gjerningsmannen hadde blitt utsatt for mobbing.

Mobbing skaper sårbarhet 
Mobbingen skaper, men forsterker også sårbarhet. De som allerede er i risikosonen er de som blir utsatt. Derfor kan en si at mobbing katalyserer psykiske vansker.  Selv om sårbare barn er særlig utsatt for mobbing, er det ikke farlig i seg selv å være sårbar. Men det er farlig å være sårbar i et miljø der sårbarheten blir næring for andre. Der andre knytter tilhørighet ved å holde noen slike sårbare utenfor. Det er det som er mobbing. Bare å kjenne til virkeligheten for de 40.000 barna som blir mobbet, er ikke til å holde ut. Det er derfor vanskelig å se at det finnes noe viktigere enn å unngå at mobbing skjer. Særlig fordi det kan unngås. Svaret på hvordan forebygge og stoppe mobbing er like enkelt som det er komplisert. Svaret er voksne som vet og som bryr seg


1 kommentar:

  1. Hei!

    Jeg syns det du sier om at vi ikke skal akseptere av barn det vi ikke aksepterer av voksne er svært interessant.

    Selv mener jeg at også seksuell trakassering er et slikt område. Av barn aksepterer man at gutter dytter jenter opp mot veggen og holder dem der mot sin vilje mens de tar på intime områder, lærere og foreldre unnskylder det med at det "er slik gutter er" og "de flørter jo bare". Av barn aksepterer man i mye større grad seksualiserte skjellsord som "hore" og "homo". Man aksepterer i større grad at barn er voldelige mot hverandre, både som flørting og som lek.

    Mye slik "uskyldig flørting" og erting påvirker barn i mange år. Selv er jeg ekstra opptatt av den seksuelle trakasseringen som foregår - jeg syns det er rart at man forventer at tenåringsgutter skal forstå at slik oppførsel ikke er greit når man hele deres barndom har fortalt dem noe annet. Jeg syns det er rart at man er sjokkerte over menns vold mot kvinner når ingen reagerer om en gutt dytter en jente ned i en snøfonn og stikker av med lua hennes om de begge er 7 år. Jeg sammenligner ikke disse situasjonene, jeg bare reagerer på det jeg oppfatter som handlingslammelse fra voksne i skolen når det gjelder respekt for kropp og intimsoner, og skillet mellom flørting og trakassering også mellom barn.

    Mvh. Jenny D. B.

    SvarSlett