Bitching = skjult mobbing = mobbing?

Boka Bitching - en bok om jenter og mobbig av Liv Skotheim og Anna Holm Vågsland fra 2009 setter fokus på mobbing mellom jenter. Boka retter seg mot ungdom og inneholder foruten kunnskap om hva denne formen for mobbing er, også et bredt utvalg henvisninger til litteratur og film og fortellinger fra ungdom som har opplevd bitching på kroppen. Boka har fått velfortjent god respons og ført til oppmerksomhet rundt et viktig tema.

Men hva er "bitching"? I NRK-programmet PULS kunne en få inntrykk av at bitching er det samme som "skjult mobbing" - også et område det har blitt satt fokus på den siste tiden. Jeg er kritisk til snakk om skjult mobbing som en spesiell type mobbing. Mobbing er i sin natur skjult.

Jeg oppfatter det også som uheldig å blande  mobbing med bitching. En av utfordringene for oss som jobber med å stoppe alvorlig mobbing er at begrepet allerede er utvannet. En snakker om å bli "litt mobbet". Ingen snakker om å bli "litt voldtatt" selv om begge deler er overgrep. Å omtale mobbing som "bitching" bidrar til ytterligere svekking av begrepet.

Skjult mobbing

Skjult mobbing er, slik jeg ser det, all mobbing som ikke er avdekket. Som de med ansvar for å sørge for mobbefrie miljøer ikke ser, ikke vil se eller ikke skjønner. Det motsatte av skjult mobbing er åpen mobbing, tydelig, synlig mobbing. Den får sjelden utviklet seg over så lang tid at det blir virkelig alvorlig for de involverte. I fenomenet mobbing ligger det en forutsetning om at den foregår i det skjulte. Mobbing kjennetegnes av at det foregår over tid. Og åpen, synlig mobbing stoppes raskt. Derfor mener jeg at å skille mellom  "mobbing" og "skjult mobbing" er feil. Det finnes avdekket og ikke avdekket mobbing. Og avdekket mobbing som en ikke har klart å stoppe. I det siste tilfellet er det snakk om ansvarlige (lærere, ledere) som ikke gjør jobben sin.

Så hvem er "skjult mobbing" skjult for? Nettopp for de som har makt og ansvar for å stoppe mobbingen. I skolen vil dette bety de voksne. I arbeidslivet vil det bety lederen/sjefen. Hvis da ikke de voksne i skolen eller sjefen er involvert i utstøtingen. Da er også mobbingen "skjult" i den forstand at de som DA har ansvaret ikke vet at det eksisterer - i skolen betyr det rektor/kommunen/fylket og i arbeidslivet de organer som skal bistå arbeidstakere med arbeidsmiljøet. Når disse får kjennskap til mobbingen er den ikke lenger skjult, da er den åpen og stoppes. Eller skal og vil stoppes - hvis en vet hva en gjør.

Både offer for mobbing, mobbere og tilskuere til mobbing er tjent med at mobbing holdes skjult, under radaren til de som har ansvar. Det å bli utstøtt er en så vondt og skamfult at offer for mobbing sjelden selv ønsker at det skal komme frem. Å bli mobbet innebærer en følelse av å misslykkes med det som er grunnleggende viktig; å ha tilhørighet til andre, å ha venner, å bli likt. Derfor finner ofte ofre for mobbing forklaringer på hvorfor en blir utstøtt i egenskaper hos en selv. "Jeg må være slik de sier siden alle tar avstand fra meg, det må skyldes meg selv" vil et mobbeoffers logikk være. Sammen med frykten for "oppgjøret" som vil komme om en sladrer, gjør dette at mobbeofferet sjelden varsler fra om mobbing.

Mobberne oppnår tilhørighet og/eller makt gjennom å holde offeret utenfor. Samtidig umenneskeliggjør mobberne offeret slik at de etter hvert opplever utstøtingen som naturlig. Denne følelsen forsterkes av at offeret gradvis blir mer "annerledes" etter hvert som avmakten tiltar. Feiltolkninger, utvikling av dårlige sosiale ferdigheter, stress, "klønethet" og psykisk sykdom gjør offeret til mer og mer naturlig å ta avstand fra. Det er derfor sjelden at mobbere selv sier fra eller stopper, men må bli stoppet.

Tilskuere til mobbing kjennetegnes ved at de selv frykter å havne i offerets situasjon. Samtidig slår mekanismen "fiktiv norm" inn. En lar være å gripe inn simpelthen fordi ingen andre griper inn. Noe som tilsvarer den mekanismen som gjør at de fleste av oss vil gå forbi et menneske som ligger livløst på bakken dersom de foran oss har gjort det samme. Vi tenker at deres vurderinger som gjør at de går forbi nok er riktigere enn den opplevelsen vi har av at personen trenger vår hjelp. Først når det kommer helsepersonell forbi vil det gripes inn - fordi disse stoler på sine egne vurderinger i et slikt tilfelle.

Bitching

"Bitch", hvis en skal tro på Wikipedia, er opprinnelig (fra ca år 1000) et ord som betyr hund av hunnkjønn - det vi omtaler som tispe. Ordet er i følge Wikipedia i århundrer brukt som fornærmelse mot kvinner - en sammenlikning av kvinne og hund hvor det ligger en sterk seksualisert betydning. En "bitch" er en skjelsord om en kvinne som henspeiler på seksuell atferd. "Bitching" er i mine ører å verbet som beskriver det å utsette andre for negativ oppmerksomhet på denne måten.

En som utsettes for mobbing vil blant mange andre uttrykk kunne oppleve å bli støtt ut med bruk av denne typen seksualiserte fornærmelser. Det vil imidlertid kunne oppstå "bitching" uten at en kan snakke om at noen opplever å bli mobbet. En seksualisert og negativ sjargong i en ungdomsflokk kan omtales som bitching. Det er ikke helt uvanlig. Det er ikke heldig. Men det er ikke mobbing. Ikke nødvendigvis.

Å bruke "Bitching" om jentemobbing generelt er uheldig. Det kan skape forståelse av at jenter som blir mobbet utsettes for noe annet enn gutter. Det er ikke tilfelle. Det er de samme mekanismene. En eller flere som gis anledning til å oppnå resultater/belønning (oftest tilhørighet eller makt) gjennom å holde noen utenfor. Midlene varierer. Også for jenter. Bitching er bare et av virkemidlene.


Mobbing er alltid overgrep. Svært alvorlig for de som utsettes for det. Og alvorlig for de som utfører det. Verktøy for å stoppe mobbing tar utgangspunkt i at mobbing settes i en slik alvorlig sammenheng. Både i opplæringsloven og arbeidsmiljøloven er mobbing et alvorlig overgrep som er straffbart å la utvikle seg. Bitching kan også være svært alvorlig. Men trenger altså ikke å være det.

Det er viktig og riktig å ha fokus på hvordan å få slutt på bitching. Men Bitching er ikke mobbing. Og mobbing er ikke skjult. All forvirring om dette er med på å komplisere arbeidet for å skape gode, trygge miljøer som er frie for mobbing.

Løsningsfokusert tilnærming til mobbing

På Voksne for barn sin konferanse "Developing Strength and Resilience in Children" på Soria Moria 1.-2. november 2010 presenterte Sue Young en annerledes måte å angripe problemet med mobbing. Presentasjonen er her.

Den løsningsbaserte tilnærmingen til mobbing innebærer å ikke fokusere på mobbing og vansker, men se på hvordan en ønsker at læringsmiljøet skal være. Det positive fokuset skal bidra til at elever opplever seg inkludert og del av et vennlig skolemiljø.

Young, som har bakgrunn som leder for anti-mobbearbeid i Hull i England, tok utgangspunkt i at eksisterende og kjent anti-mobbearbeid ikke virker. Resultatene er varierende eller dårlige og flere skoler opplever mer mobbing ved bruk av disse programmene. Dette har å gjøre med programmenes innretning mot mobbing. En mer hensiktsmessig tilnærming vil være fokus på hvordan en vil ønske at skolen skal være - og jobbe ut i fra det.

Metoden som ble presentert bygger på at deltakerne i skolemiljøet, voksne på skolen,  elever, foreldre og andre,  først finner de positive kvalitetene med og på skolen. Deretter ser en på hvilke enkle tiltak som kan settes i gang for å ytterligere forbedre dette. Hele tiden med fokus på å forbedre det som allerede er bra.

Young argumenterte for fokus på arbeid i klassen fremfor på skolen. Dette fordi de største forskjellene befinner seg på skolen, ikke nødvendigvis mellom skoler. Resten av konferansen har stort sett vist viktigheten av "whole school approach" i arbeid med skoleutvikling, mens Young altså argumenterer for det motsatte.

Young bringer viktige perspektiver inn i det forebyggende arbeidet på skolen. Hennes metoder er effektive for å skape et bedret læringsmiljø. Jeg skulle gjerne stoppet der, for Young gir et godt bilde av hvordan et slikt arbeid bør være. Men hun selv bruker lang tid på å vise hvordan dette arbeidet står i motsetning til anti-mobbearbeid gjennom systematisk arbeid med mobbing. Dette er jeg svært kritisk til, og gjør at jeg misstenker at Young har et forskjellig utgangspunkt enn mitt.

Mobbing er et spesifikt problem som etter mitt syn må løses med spesielt innrettede verktøy. En løsningsorientert tilnærming fungerer godt som forebygging, men har store svakheter når en står ovenfor et elevmiljø der noen systematisk blir trakassert og holdes utenfor. Før en kan kvalifisere og bygge på de sterke sidene ved dette miljøet er det min oppfatning at mobbingen må stoppe. Dette gjøres best ved å finne ut hva mekanismene i mobbingen er, finne de som tjener på at noen er ofre, stoppe disse og gjenerobre voksenautoriteten i elevmiljøet. Deretter sette inn tiltak for å støtte offeret og plagernes sosiale ferdigheter.

Mens Young hevder at en aldri skal nevne ordet mobbing (!), mener jeg at det finnes gode grunner til å holde et kontinuerlig fokus på dette. på samme måte som oppmerksomhet om skadene ved røyking eller trafikkskader bidrar til at færre røyker og at flere oppfører seg bra i trafikken, gjør fokus på mobbing at voksne på skolen evner å se de som blir utsatt for utstøtingsmekanismer. Og dermed gis muligheten til å gripe inn.

Inngripen mot mobbing må ta utgangspunkt i at mobbing er overgrep. Det innebærer at det er et offer og en/flere overgripere. Prinsippet er at mobbingen skal stoppe. Ikke at noen skal pålegges skyld. Som forskningen viser, oppstår mobbing i miljøer der det er manglende voksenkontroll. Derfor er det ikke utøverne av mobbing som alene står ansarlig for at mobbing skjer. Det er de voksne som har ansvar for tilstrekkelig voksenkontroll. Der dette ikke finnes er det ikke nok å se på de postive elementene i miljøet, men sterke tiltak er påkrevd.

Kunsten å si nei til Jesper Juul

Den danske familieterapauten og Dagbladspaltisten Jesper Juul har igjen fått spørsmål om mobbing. Under overskriften "Dårlig uteklima" gir Juul et svar til en mor som forteller om en datter som er utsatt for mobbing. Igjen er det frustrerende å lese svaret. Og igjen sitter en igjen med følelsen av at Juul ikke vet hva han snakker om eller forstår alvoret av å gi råd til foreldre i en vanskelig situasjon.

Her er min respons i Dagbladet forrige gang Jesper Juul svarte på en liknende henvendelse.

Noen korte kommentarer til denne ukas avslørende innlegg fra familieterapauten:

1. Det er feil at barn er rettsløse på skolen, og dermed bare må finne seg i å bli hetset. Hvilket motiv Juul har for å spre slik informasjon er det vanskelig å spekulere i. I Norge har vi verdens strengeste opplæringslov på dette feltet, Kapittel 9A i opplæringsloven (Kalt elevenes arbeidsmiljølov). Her er det uttrykkelig forklart for den som vil se at barn har rett til et godt læringsmiljø. Dersom læringsmiljøet er skadelig for barnet er dette de voksne på skolen sitt ansvar. Dersom de ikke tar det ansvaret har foresatte viktige rettigheter til å forfølge saken - om nødvendig helt til en strafferettslig behandling.

2. Det er de voksne på skolen som er best egnet til å stoppe mobbing. Jesper Juul foreslår at foreldrene går sammen. Hvis det ikke virker så kaller en inn utenforstående eksperter. Begge deler er feil. Den typen borgervern som Jesper Juul er tilhenger av er inneffektiv og skadelig. Å hente inn ekspertise er vel og bra, men det er de voksne som kjenner elevene og som skal sette inn tiltak. (Det er også disse voksne som i følge 9A er ansvarlige for elevenes arbeidsmiljø).

3. Jesper Juul foreslår at moren prater med dattera si for å få frem humoren i situasjonen. Dermed vekkes mistanken om at Juul ikke bare vet lite om skole, men at han ikke tar på alvor den maktposisjon som han gis av Dagbladet sin Magasinredaksjon. Ingen skal be om at en 10 år gammel jente skal se humoren i overgrep hun utsettes for.

Til kvinnen som stilte spørsmålet til Juul; det å utsettes for mobbing er ikke en naturlig del av et barns oppvekst. Det kan medføre langtidsskader som må tas alvorlig. Heldigvis bor vi i et land som gir barn rettigheter dersom slike overgrep finner sted. På foreldrenettet.no får du gode svar om hva du kan og bør gjøre.

Til Dagbladredaksjonen er det betimelig å stille spørsmål ved om avisen er tjent med å forlede foreldre på den måten Jesper Juul har gjort til en kunstform. Neste gang det kommer spørsmål om mobbing som dere vurdere å overlevere til Juul, tenk på tittelen på hans egen bok; "Kunsten å si nei - med god samvittighet".

Fakta om mobbing og megling

En ny rapport fra Campel Collaboration viser at mobbeprogrammer i skolen er effektive både for å redusere omfanget av mobbing og antall ofre. Materialet i rapporten er en samling av studier gjort av effekten av 44 mobbeprogrammer i flere land. Studiene viser at bruk av programmene reduserer mobbingen med 20-23% og antall ofre med 17-20%.

Forfatterne konkluder med at tallene er oppløftende og peker på hva som kjennetegner tiltak som virker mot mobbing:

- Intensive, langvarige programmer

- Programmer innrettet mot disiplinproblemer

- Foreldreinvolvering er avgjørende for å lykkes

- Programmer som bedrer samarbeidet mellom voksne på skolen

- Økt voksen tilstedeværelse og kontroll i friarealene på skolen 

- Programmer som ikke omfatter arbeid med jevnaldrende

De første fem strekpunktene er alle viktige elementer i de mest kjente mobbeforebyggende programmene i Norge (Respekt, Zero og Olweusprogrammet mot mobbing).


Programmer med megling øker mobbing

Rapporten sier at  programmer der jevnaldrende skal løse opp i vanskelige situasjoner faktisk øker antallet ofre for mobbing. Dette er særlig interessant i lys av debatten om bruk av megling i mobbesaker. En debatt som har fått mobbeforsker Dan Olweus til å beskylde Konfliktrådets direktør for å fare med "det reneste nonsens". Konfliktrådet på sin side hevder at mobbeprogrammene har som mål å offentlig ydmyke mobbere med "barbariske metoder".

Dan Olweus fra Universitetet i Bergen er sammen med Erling Roland på Senter for Atferdsforskning i Stavanger de mest anerkjente norske mobbeforskerne. Olweusprogrammet og Respektprogrammet ble blant annet gitt toppscore i rapporten "Effectiveness of programs to reduse school bullying" fra Cambridge university i 2009.

Konfliktrådets kritikk av mobbeforskerne

Konfliktrådet organiserer en meglertjeneste som finnes i alle kommuner. Målet med ordningen er å løse tvister mellom private parter eller mellom individ og samfunn. Lov om megling i konfliktråd beskriver konfliktrådets oppgave slik: "... megle i tvister som oppstrå på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse." Det skal i konfliktrådet tas hensyn til både skadevoldere og skadelidte.

Konfliktrådet bistår skoler over hele landet med Skolemegling. Utdanningsetaten i Oslo kommune har laget en "ABC i skolemegling" som på en grei måte forklarer konseptet. Her sies det at "mobbing skal ikke megles da mobbing er et overgrep og ikke en konflikt".

14.april 2010 publiserte likevel Konfliktrådets direktør Per Andersen et blogginnlegg med tittelen "Mobbing i skolen - klart Ja til konfliktrådsmøter" på Konfliktrådets nettsider. Innlegget er et oppgjør med mobbeprogrammenes virkemidler for å stoppe mobbing.  Andersen hevder at Rolands metode for intervensjon mot mobbing er krenkende og knapt hadde tålt dagens lys utenfor skolen. Konfliktrådets direktør er også svært kritisk til Rolands utsagn om at megling ikke virker og at det i visse tilfeller gjør mobbingen værre.

Slik jeg oppfatter det snakker Roland, Olweus og Konfliktrådets direktør forbi hverandre. Når mobbeforskerne advarer mot bruk av megling i arbeid med mobbesaker, er det megling mellom elever de mener. Dette er Andersen enig i, men argumenterer for større, voksenstyrte meglingsmøter. Jeg har hørt Erling Roland snakke om mobbing, og også lest den fremragende boka Mobbingens psykologi. Jeg har ikke oppfattet at Roland har tatt prinsippielt avstand fra slike stormøter som Andersen beskriver. Jeg opplever imidlertid at Roland og Olweus har rett i sine advarsel mot bruk involvering av jevnaldrende for å få slutt på alvorlig mobbing. Når Andersen hevder at mobbeprogrammene kan sammenliknes med offentlig gapestokk og at metodene er barbariske, så må jeg si meg enig med Dan Olweus i at dette er nonsens. Både Respekt, Zero og Olweusprogrammet har som hovedprinsipper at intervensjon skal skje på en respektfull men tydelig måte. Det er den "autoritative voksne", den voksne som er leder med omsorg (i motsetning til den "autoritære voksne" som er leder med frykt) som må ta ansvar for å stoppe mobbingen.

Mobbing er et voksenansvar

Når Konfliktrådets direktør skriver at det meste av mobbingen er "usynlig for voskne" mener jeg at han tar feil. Det er usynlig hvis en ikke velger, eller kan, å se. Mobbing er etter opplæringslovens paragraf 9A et voksenansvar. (Akkurat som det i arbeidslivet er et lederansvar.)  Det gjelder også å se og å avdekke. Hvis de voksne på skolen vet hva de skal se etter fordi de kjenner mekanismene i mobbing, så vil de alltid være i stand til å se hvem som blir mobbet - og hvem som står bak. En av utfordringene, som gjør at avdekking aldri er enkelt, er at de som utfører de værste enkelthandlingene ofte handler på vegne av noen som er vanskeligere å oppdage.

I følge opplæringsloven har voksne plikt til å handle ved misstanke. Det bør da settes i verk undersøkelser, for eksempel sosiometriske kartlegginger. Min påstand er at skolen i de aller fleste saker der de lurer på hvem som står bak mobbingen, vil finne svaret gjennom slike undersøkelser i kombinasjon med systematisk observasjon. Dermed har en mulighet til å intervenere mot en eller flere (Tallet er ofte tre). Min erfaring er at intervensjonsmetodene til Roland og Olweus fungerer utmerket og langt i fra er krenkende for de som står bak plagingen. Det er tvert i mot sånn at mobbeprogrammene setter de voksne i stand til å se hva som foregår, slik at mobbingen ikke forblir "usynlig". Programmene inneholder metoder for intervensjon som faktisk får slutt på mobbingen når de brukes riktig. Dette kommer ikke minst mobberne til gode gjennom at de kommer seg ut av en mobber-rolle som kan være svært farlig å være i. (Noen, deriblant "Kjetil og Kjartan" som står bak nettstedet mobbing.no går så langt som å si at det er farligere å være mobber enn offer. Mobberollen er for øvrig omtalt i "Den mobbebloggen" til Kristin Oudmayer.)

Alvorlige samtaler er verktøyet som virker

Hvorfor virker så ikke megling mellom jevnaldrende i mobbesaker? For å svare må en se på mekanismene i mobbing. Det er viktig å skille mobbing fra konflikt. Mobbing er overgrep. Skillet skyldes at en konflikt vil ha et element av jevnbyrdighet, mens mobbing er kjennetegnet av et ulikt styrkeforhold. En sterk part (Mobberen/mobberne) og en svak part (offeret). Ved all megling vil en søke å finne løsninger der begge parter bidrar til å løse situasjonen. Problemet er at i mobbing er det lite eller ingen ting offeret kan gjøre. Mobbing skjer fordi en eller flere finner det lønnsomt å utnytte en annens sårbarhet til egen vinning. Belønningen er oftest tilhørighet; offeret fungerer som en "felles fiende" som binder mobberne sammen. Prinsippet når en intervenerer mot mobbing er rett og slett at mobbingen skal stoppe. Dette er skolens ansvar. At dette blir direkte og tydelige samtaler hvor foresatte involveres, betyr ikke at samtalen krenker mobberne.

Skolemegling kan være et utmerket program for et bedre læringmiljø på skolen ved at mindre konflikter mellom elever blir løst på et tidlig tidspunkt. Store, profesjonelle meglingsmøter i regi av for eksempel Konfliktrådet kan være en god løsning i noen få mobbesaker som har kommet veldig langt. Men slik Roland, Olweus og nå rapporten fra Campell Collaboration peker på, bør meglingssystemer brukes med varsomhet i mobbesaker i skolen. Mobbing er ingen "tvist". Det er et alvorlig overgrep. Derfor er det de voksne på skolen som må avdekke mekanismene og intervenere med effektive tiltak.

Feil om mislykket mobbesatsing

På trykk i adressavisa 26.april 2010

”Mamma” med lærerutdanning” hevder i Adresseavisa 17.april at Trondheim kommunes  satsing på læringsmiljø i skolen har vært mislykket, og viser til at mobbingen ikke er redusert. Det er bra at mange er engasjert i læringsmiljø og mobbing. Men det er også viktig at vi forholder oss til det som faktisk er virkeligheten.

Det er ikke riktig at mobbingen økte i 2009. Tvert i mot opplevde vi i følge elevundersøkelsen en liten nedgang. Antallet elever som blir mobbet av lærere er nær halvert.  Det er for tidlig å si om dette er en varig  endring til det bedre. Og for de altfor mange som er utsatt er det helt andre ting som er viktig. Men for oss som jobber for å skape gode læringsmiljøer er det nødvendig også å få frem de positive resultatene som oppnås.

Trondheim har de siste årene satset offensivt på læringsmiljøet i skolene. Over halvparten av grunnskolene har tatt i bruk forskningsbaserte, forebyggende programmer i arbeidet. ”Mamma med lærerutdanning” beskriver grunnen til at skoler bruker disse programmene som ønske om et  ”se hvor flinke vi er” – diplom. Og uttrykker med det en  skepsis som dukker opp med jevne mellomrom. En tanke om at programmene er unnskyldninger eller lettvintløsninger som skolene bruker for å unngå å ta tak i alvorlige utfordringer.

Realiteten er at skoler som tar i bruk programmene setter læringsmiljøet i fokus gjennom hardt arbeid.  Alle voksne på skolene går gjennom et ”treningsprogram” for å bli tydeligere og bedre ledere. Skolenes satsing er ulik fra skole til skole – akkurat som utfordringene skolene står ovenfor. Mange skoler melder om at tiltakene virker godt. Ingen skoler mottar diplom.

”Mamma med lærerutdanning” skriver at ”programmene stort sett har hatt fokus på individnivå og på eleven”. Det er feil. Programsatsingene er ulike, men de vi bruker i Trondheim har de voksne i skolen som fokus. Både lærere, andre ansatte og samarbeiet med de foresatte. Dette fordi vi vet at utvikling av gode voksenstandarder og et godt skole/hjem-samarbeid er de viktigste forutsetningene for å skape gode læringsmiljø.

Det er mange veier til gode læringsmiljø. Min opplevelse er at ansatte, foresatte og elever er positive til satsingen i trondheimsskolen, både på skoler som bruker programmer og der skolene bruker andre virkemidler. Jeg tror dette vil gi resultater i form av mer læring for elevene. Og jeg tror systematisk forebygging er hovedgrunnen til at vi i Trondheim har snudd trenden med stadig mer mobbing. 

FAFO-rapport om frafall

Tidligere utdanningsminster og designer av Reform 94 og L97, Gudmund Hernes, la i går frem en FAFO-rapport om frafall i Videregående opplæring.

Her er rapporten
Her er artikkel om rapporten fra FriFagbevegelse

Jeg forventer at rapporten, som både LO og Utdanningsforbundet står bak, tar for seg de viktigste utfordringene i denne debatten; hva som er de reelle tallene/bekymringene samt forslag til tiltak. Jeg håper også at rapporten bidrar til å dreie fokus på det diskusjonene bør handle om - hvordan det tiårige grunnskoleløpet forbereder elevene på virkeligheten i videregående skole.

Jeg tenker på frafallsproblematikk mer som push-out enn drop-out. Og har tro på nytt gull fra Gud-munn i sakens anledning!

Hjelp til barn som er mobbet

I dagens VG har Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykiatri og Thormod Idsøe (bildet) fra Senter for Atferdsforskning et godt innlegg om mobbing. Poenget til de to er at det er for dårlige systemer for å fange opp og hjelpe ofre for mobbing. De viser til studier som peker på at mange mobbeofre utvikler store psykiske vansker, som PTSD.

Det er befriende å lese perspektivene til de to. Innlegget parkerer på mange måter diskusjonen om hvorvidt vi skal pålegge ofrene for mobbing skyld.

I Trondheim har vi gode erfaringer med å ta i bruk psykologer i førstelinjetjenesten i forbindelse med mobbing. Disse har kompetanse til å lede de som trenger det videre i hjelpeapparatet. Og eventuelt ta noe nødvendig, rask oppfølging selv. En utfordring er at mange peker på at ofrene trenger bistand uten at det gjøres noe med mobbingen. Det å la de som står midt oppe i en situasjon der de utsettes for overgrep motta psykologhjelp vil være å tillegge dem ansvar for å stoppe mobbingen. Derfor er et av prinsippene vi arbeider etter at ofre først skal henvises til psykologhjelp når mobbingen har stoppet.

Er mobbing offerets skyld?

(På trykk i Dagbladet 13.februar 2010)

Mitt svar til Jesper Juuls Magasininartikkel om mobbing 5.februar 2010 faller Anne Hilde Bermingrud tungt for brystet. Hun mener svaret til Juul under overskriften ”Kunnskapsløst av Jesper Juul” viser hvor ”overflatisk noen jobber med mobbeproblematikk i skolen”.

Jeg inviterer herved Birmingrud på besøk til Trondheim kommune. Her har vi det siste året redusert mobbingen med 20% og mobbing fra lærere til elever med 50%. Det betyr ikke at trondheimsskolen er fri for mobbing, eller at vi er tilfredse. Det trenger ikke engang bety at vi jobber grundigere enn i Nittedal der Bermingrud er lærer. Men det er et resultat at vi jobber systematisk for å fremme gode læringsmiljø, blant annet med programmer som har påvist effekt.

Grunnpilarene i vårt arbeid er fokus på problemet og kunnskap om mekanismene i mobbing. Utgangspunktet er at mobbing oppstår fordi noen gis mulighet til å skaffe seg selv makt eller tilhørighet gjennom å holde andre utenfor. Dette synet gjenspeiles i Opplæringsloven (som Bermingrud også er pålagt å jobbe etter).

Anne Hilde Bermingrud hevder at ”frustrasjon ofte er årsaken til at mobbing oppstår”. Hun skriver at arbeid med å stoppe plaging er å ”fjerne symptomet, ikke problemet”. Det kan bare forstås som at Jesper Juul ikke er alene om å mene at mobbing er offerets skyld.

Anne Hilde Bermingrud mener at et godt selvbilde er det viktigste verktøyet mot mobbing. En klok fotballtrener fra Trøndelag har sagt at selvtillit ikke er noe en har. Det er noe en får. Det gjaldt fotballspillere. Men det gjelder også barn. Et godt selvbilde er noe en får gjennom positive opplevelser. Opplevelser av å være inkludert og av å kjenne varme. Juul, Bermingrud og jeg er enig om at et sunt og godt selvbilde er viktig. Men det er ikke et tiltak mot mobbing. Det er resultatet av et godt, systematisk arbeid med læringsmiljøet til elevene.

Lettvint om mobberen

I dagens A-Magasin beskriver Aftenposten-ekspert og professor i barnepsykologi Willy-Thore Mørch mobberen på en måte som ikke kan unngå å kommenteres.. Under overskriften "Slik er mobberen" på nett og "Født som mobber" i papirutgaven forteller Professor Mørch at mobberen har med seg "mobbegener" og sammenlikner mobbere med mennesker med personlighetsforstyrrelser.

Ikke en plass i teksten nevner Mørch at mobbere opptrer i et sosialt miljø. Det er sikkert noe riktig i Mørchs beskrivelse av hvordan noen mobbere "er". Og som psykolog er dette sikkert professorens kompetanseområde. Men hvordan disse personlighetstrekkene gir seg utslag handler om noe helt annet - nemlig hvordan de blir tatt vare på i de miljøene de opererer i.

Demonisering er en kjent strategi for å forklare hvordan noen kan være ekle med andre. De er ikke som oss. Dette fjerner ansvaret vi alle har for å sørge for gode, sosiale miljøer.

Den episoden som Mørch nevner i artikkelen sin viser med tydelighet hvorfor han tar feil. Han beskriver en gjeng med barn som står rundt mobbesituasjonen. Er det bare mobberen som er "ond", og som har med seg disse negative genene? Hva med de andre? Situasjonen viser nemlig at mobbing er et gruppefenomen, og at mobberen og mobbing må forstås i sin kontekst.

God artikkel om mobbing

Denne artikkelen om mobbing av Thomas Nordahl (Høgskolen i Hedmark, bildet) og Petter Skarheim (Utdanningsdirektoratet) sto på trykk i Aftenposten 3.februar 2010. Veldig godt skrevet om at ansvar for mobbing ikke må tillegges skolen alene. I et ordtak heter det at "det krever en landsby for å oppdra et barn." At Nordahl og Skarheim minner om dette er flott.

Det er bra at artikkelforfatterne likevel fremhever skolens soleklare ansvar for å forebygge og gripe fatt i mobbing. Jeg er ikke like sikker som artikkelforfatterne på at det er analyser av elevundersøkelsen som er det beste verktøyet for å avdekke mobbing. Spørsmålene i denne er så grove at min erfaring er at den fungerer dårlig på skolenivå - selv om den er viktig som indikator på kommune - og landsnivå. Andre undersøkelser som trivselsundersøkelser, samtaler og sosiometriske kartlegginger i kombinasjon med systematisk observasjon er langt mer effektive verktøy.

Det viktigste verktøyet for å jobbe godt med mobbing er imidlertid kunnskap. Og heldigvis virker det som både kunnskapsministeren og kunnskapsmiljøene har tenkt å sette fokus på mobbeproblematikk i tiden som kommer.

Manglende planer mot mobbing

Dagsavisen melder at halvparten av norske skoler bryter loven ved ikke å ha mobbeplan. Dette er overraksende mange. Jeg er enig med forskeren som uttaler at manglende handlingsplaner reduserer sjansen for å lykkes i de vanskeligste sakene. Det som gjør antallet overraskende stort er at det er en en smal sak å lage en handlingsplan, for prosedyrene for å gripe fatt i mobbing er godt beskrevet og kjent.

Et problem i denne saken er at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de gode planene og godt arbeid med mobbing. En skole som i 1997 laget en god handlingsplan for arbeid med mobbing, og som i undersøkelsen som presenteres i Dagsavisen har "fulgt loven", trenger ikke å ha et aktivt og godt arbeid for elevenes arbeidsmiljø.

Jeg mener også at Dagsavisen-artikkelen er misvisende når den gir inntrykk av at det i Artikkel 9A i opplæringsloven er et krav om en slik plan. Verken i selve lovteksten eller i veilederen fra Utdanningsdirektoratet står det at skolene er forpliktet til å ha en slik handlingsplan.

Jeg håper oppfølgingen av denne rapporten vil ha fokus på hvordan en kan få skolene til å få bedre systemer mot mobbing. Da må det fokuseres på kvalitet så vel som kvantitet. I 2003 skrev Arne Forsman doktoravhandlingen "Skolans texter mot mobbning - reella styrdokument eller hyllvärmare?" Der går han gjennom det svenske skolesystemets mange handlingsplaner mot mobbing på alle nivå. Han peker blant annet på at "vissa av textarna lever ett eget liv, skilt från skolans praktik eftersom i dessa fall ytterst få kopplingar är angivna hur texternas intentioner skall förverkligas i praktiken". Jeg tror dette gjelder også i Norge, at planene som lages har liten praktisk nytteverdi, og når det heller ikke er noe formulert krav om å ha en slik, organiserer skolene arbeidet mot mobbing på andre måter enn ved å ha en plan.

I Trondheim har vi gått gjennom skolenes planer i forhold til mobbing. Det viser seg at de fleste har en eller annen form for plan, enten som "mobbeplan", eller "prosedyrer for mobbing" i "en sosial handlingsplan" av en eller annen form. Planene er stort sett ok i forhold til prosedyrer når mobbing er godt avdekket og dokumentert - hva skolene skal gjøre for å stoppe mobbing. Men inneholder skjelden gode tiltak for forebygging, avdekking og etterarbeid etter en mobbeepisode. Derfor jobber vi med å lage en mal for hvordan en slik handlingsplan skal se ut. Og den bør inneholde langt mer enn Dan Olweus sine utmerkede steg for å stoppe mobbing.

FRPs Mette Hanekamhaug markerer seg nok en gang i diskusjonen om hvordan vi skal få slutt på mobbingen. FRPs fokus på straff gjelder også i denne sammenheng, denne gangen for skoler som ikke har slike planer. Det virker litt lettvint, og kunnskapsministeren gjorde i stortinget rede for hvordan regjeringen tenker å oppnå bedre systematisk arbeid. Det virker som regjeringen tar problemet på alvor og setter i verk riktige tiltak.

Jeg håper at alle skolene tar seg på tak og lager gode planer for å stoppe mobbing. Men vi skal ikke la oss lure til at det er alt som skal til for å få slutt på mobbing. Derfor må utdanningsmyndighetene ta sitt ansvar og bistå med klare rettningslinjer om hvordan planene skal se ut.

Mobbet og sjanseløs

(På trykk i Dagbladet lørdag 6.februar under overskriften "Kunnskapsløst av Jesper Juul")


Den kjente familieterapauten Jesper Juul forteller i dagens Magasinet en fortvilet mor at hennes 14-årige datter har skylda for mobbingen hun har vært utsatt for. Han skriver at "det handler om hvem hun er. Om hennes utstråling, måten å møte nye mennesker på og så videre - og om hennes selvfølelse." Juul foreslår å "la tre/fire av medelevene hennes til å hjelpe til med å beskrive hvordan de ser på henne, og hva det er som får dem til å være uinteresserte eller ta avstand fra henne."

"Hvorfor frastøter jeg andre mennesker?" Det ber Jesper Juul jenta spørre seg selv. Før han foreslår at familien hennes slutter å bekymre seg. For det er i følge den danske familieterapauten "usunt for hennes selvfølelse å være evig gjenstand for sin families sorger og bekymringer."

Det er vondt å lese Jesper Juuls svar når en jobber med gutter og jenter som utsettes for mobbing. Hvis en lærer hadde rådet et mobbeoffer til å la mobberne forklare hvorfor de blir frastøtt av henne, og samtidig bedt familien hennes slutte å bry seg, ville læreren etter mitt syn vært uegnet til å jobbe i skolen.

Det er ikke riktig som Jesper Juul sier, at det er offerets "måte å forholde seg til andre som frastøter mennesker". Det er beklagelig at familieterapauten har skjønt så lite av mekanismene i mobbing. For det er disse tankene som gjør offeret mer sårbart jo lenger overgrepene pågår. Dette er hva et offer for mobbing vil tro - at de har skylda. Det å bli plaget skaper usikkerhet, dårlig selvbilde og til slutt sykdom.

Mobbing er aldri offerets skyld. Mobbing oppstår fordi noen ønsker å utnytte sårbarhet for å oppnå en belønning - oftest makt eller tilhørighet. Maktvakum skapt av mangel på god ledelse vil raskt fylles av de som ønsker en slik belønning. De tre faktorene som skal til for at mobbing oppstår er;

- En eller flere som ønsker/har behov for makt eller tilhørighet

- Sårbarhet

- Mangel på voksenkontroll/ledelse

Det er sårbarheten som er det viktige kjennetegnet ved ofre for mobbing - ikke de egenskapene som mobberne peker på. Disse fungerer som verktøy for å umenneskeliggjøre offeret. For å rettferdiggjøre overgrepene. En kan bli mobbet for alt mulig. Det vanlige er at mobbere bruker det som rammer hardest - det offeret ikke kan gjøre noe med; som useende, kropp, famile, evner eller ressurser.

Mobbing ligner på andre overgrep. Blant annet ved at det attribueres skyld til offeret. I Ålesund fikk vi nettopp et eksempel på hva voldtektsoffre blir utsatt for - beskjed om at jenter er dumme hvis de går alene. Altså - voldtekt er jenters egen skyld. I dagens Magasinet viser Jesper Juul hvorfor vi også må jobbe med å kunnskap om hva mobbing er og med holdningen til mobbeofre.

Er straff løsningen på vold i skolen?

Aps Marianne Aasen blir i dagens Dagbladet.no sitert på at problemene med barn som skulker, slår eller utagerer har sammenheng med "handling og konsekvens". Og sier videre at det bør få konsekvenser å gjøre noe galt. Aasen uttrykker at volden er noe foreldrene, ikke lærerne har ansvar for å stoppe. Uten å reflektere over at mange elever som utsetter andre for vold har med seg voldelige erfaringer nettopp hjemmefra. Og at skolen er svært egnet til å arbeide med å få elever til å finne andre løsninger på konflikter og følelse av avmakt.

FRPs Mette Hanekamhaug følger opp med partiets easyfiks på atferdsproblemer - "forsterkede skoler". Eller spesialskoler som det også heter. Det finnes ingen forskning eller erfaring på at samling av slik problematikk løser noe problem. Spesialskoler er etter mitt syn den dårligste løsningen for å møte elever som viser atferdsvansker, virker dårlig på de som utsetter andre for vold og bidrar til mindre fellesskap og mangfold i skolen.

Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien peker på at problemet med mobbing og vold gjennomsyrer samfunnet og bør løses som samfunnsproblem. Hun peker på den måten på en viktig del av problemstillingen - at også de som utsetter andre for vold og overgrep trenger hjelp og støtteå. Også KRFs Dagrunn Eriksen har et nokså nyansert syn på denne problematikken, men uttalelsen om at vold skyldes fokus på teori i skolen er en grov forenkling. Jeg har vanskelig for å være med på at de som utøver vold ville sluttet med dette hvis bare det var mer tresløyd eller kroppsøving i skolen. Det meste av volden foregår i frie situasjoner, i overgangssituasjoner eller på skoleveien. Der elever møter lærere som setter grenser på måter som ikke er i overenstemmelse med hva eleven opplever som ivaretakende. Eller der de blir utsatt for krenkelser fra enkeltelever eller grupper.

Min erfaring med vold i skolen er at heller ikke her finnes "blind vold". Når elever utsetter andre - voksne eller andre barn - for vold eller trakassering, skyldes dette i hovedsak en opplevelse av avmakt. For å løse problemet med vold i skolen må skolene derfor jobbe hardt for at elever skal slippe å utsettes for situasjoner der de opplever seg tvunget opp i et hjørne. Det må jobbes systematisk med elever som har vansker med aggresjon. Vi vet at elever som opplever mobbing opplever frykt og avmakt på skolen, derfor vil systematisk arbeid med mobbing virke forebyggende også i forhold til vold.

Arbeiderpartiets skolepolitiske talskvinne og FRP-Hanekamhaugs uttalelser til Dagbladet viser manglende forståelse for mekanismene som fører til vold, og peker på løsninger som virker lite hensiktsmessige. At FRP peker på straff som løsningen på atfersvansker er i tråd med partiets politikk, mens det bør forventes mer av de som representerer venstresiden i politikken.

Jeg stiller dessuten spørsmål om det virkelig er sånn at det er flere elever som utsetter lærere for vold enn tidligere, og etterlyser i debatten tall som viser dette.

Bokanbefaling: Mobbingens Psykologi

Boka Mobbingens Psykologi av professor Erling Roland på Senter for Atferdsforskning i Stavanger bør være obligatorisk for alle som er opptatt av elevers læringsmiljø. Boka forklarer på ypperlig vis hvordan mobbing foregår, hvem som er involvert, hvilke mekanismer som utløses i maktvakum og gir oppskrift på hvordan å løse vanskelige mobbesaker. (Oppskrift som virker!)

Etter å ha lest boken gjentatte ganger og samarbeidet med lærere som har brukt den i arbeid i omfattende mobbesaker, er jeg overbevist om at professor Roland har skrevet den viktigste boka om mobbing noensinne.

Professor Kjell skogen har i "Spesialpedagogikk 3/08) omtalt boka på følgende måte: "I siste halvpart av boka fokuserer fofatteren på redusering og forebygging av mobbing. Han sksserer tiltak... og gir gode eksempler på konkret gjennomføring av intervensjoner. Som sådan kan boka også være en nyttig inspirasjonskilde for dem som ønsker å planlegge og gjennomføre tiltak mot mobbing på sin arbeidsplass."

Den eneste svakheten med boka er at det ikke gis nok konkrete tips til hvordan en skal avdekke mobbing, noe som er en forutsetning for at metodene som foreslås faktisk skal virke.

Trenger vi mobbeombud?

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har nettopp lansert ny nasjonal satsing for å redusere omfanget av mobbing i skolen. Det er bra at regjeringen viderefører Bondevik- og Stoltenberg 2-regjeringens manifester mot mobbing. Professor Erling Roland har blant annet i den utmerkete boken Mobbingens psykologi skrevet at det nasjonale fokuset som Bondevikregjeringen skapte med det første manifest mot mobbing, var avgjørende for at antallet mobbeofre ble redusert fra 2002. Siden den gang har mobbetallene økt, noe Roland tilskriver manglende fokus fra sentrale myndigheter.

Kristin Halvorsen har tidligere fått både slakt og ros for erklæringen om "krig mot mobbing". Kritikken har handlet om mangel på konkrete tiltak. Nå har departemenentet lansert forslag til slike. To av tiltakene er økt mulighet til å bruke straffeloven i mobbesaker, og et eget mobbeombud.

Jeg er tilhenger av å øke muligheten til straffeforfølge ansvarlige for mobbing. Jeg er enig med professor Erling Roland i at det er nødvendig med et tydelig ris bak speilet, selv om dette vil bli brukt svært sjeldent. Jeg tror det like ofte vil bli snakk om lærere og skoler, som plagere som blir utsatt for slik bruk av lovverket. Jeg er veldig kritisk til de som mener at utvisning og straffeforfølgelse av plagere er det beste tiltaket for å forebygge og få slutt på mobbing. Disse har ikke forstått at mobbing er noe langt mer enn en enkelt, ond elev som plager et uskyldig offer. Mobbing er sammenbrudd i sosiale relasjoner i en gruppe. Der en av mekanismene er oppløsning av ansvar når flere utøver negative handlinger. Det er også sånn at i de tilfeller der det er kartlagt hvem som står bak mobbingen, får skolene som regel slutt på det. Dette fordi det er utviklet tiltak for å stoppe mobbing som virker.

Når det gjelder mobbeombud er jeg skeptisk. Utviklingen i skolen, bla a med tidsbrukutvalgets påpekning av at lærerne skal fokusere på kjerneoppgaven undervisning, gjør at jeg er redd for at lærere og skoler lar være å ta ansvar for det helhetlige læringsmiljøet. Andre yrkesgrupper skal inn i skolen for å overta ansvar for det sosiale miljøet. Dersom det også opprettes et mobbeombud, enten statlig på linje med barneombudet eller om det får form som fylkesombud, vil dette kunne pulverisere lærernes ansvar for å skape gode, trygge læringsmiljø. I dag har vi gode systemer for å behandle mobbing. Skolen og lærerens ansvar er tydeliggjort i opplæringslovens kapittel 9A. Fylkesmannen tar klagesakene.

Jeg tror på å spre kunnskap om mobbing. Jeg opplever at barneombudet har god kompetanse og gjør en viktig jobb for å holde fokus på mobbing. Fylkesmannen har også god kompetanse og erfaring med mobbing. Det er grunn til å øke kunnskapen på kommunalt nivå. Både skoleeier og skoler trenger å vite mer om hva mobbing er og hvordan forebygge, avdekke, stoppe og bearbeide mobbing. Jeg frykter at et mobbeombud vil kunne vri fokus fra dette til unødvendig fokus på plagerne. Jeg har tro på at neste års statlige tilsyn med kapittel 9A i opplæringsloven vil sette mobbing i fokus og dermed redusere omfanget av problemet.

"Den store mobbebloggen" krever mobbeombud. Det gjør også KRF.