Manglende planer mot mobbing

Dagsavisen melder at halvparten av norske skoler bryter loven ved ikke å ha mobbeplan. Dette er overraksende mange. Jeg er enig med forskeren som uttaler at manglende handlingsplaner reduserer sjansen for å lykkes i de vanskeligste sakene. Det som gjør antallet overraskende stort er at det er en en smal sak å lage en handlingsplan, for prosedyrene for å gripe fatt i mobbing er godt beskrevet og kjent.

Et problem i denne saken er at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom de gode planene og godt arbeid med mobbing. En skole som i 1997 laget en god handlingsplan for arbeid med mobbing, og som i undersøkelsen som presenteres i Dagsavisen har "fulgt loven", trenger ikke å ha et aktivt og godt arbeid for elevenes arbeidsmiljø.

Jeg mener også at Dagsavisen-artikkelen er misvisende når den gir inntrykk av at det i Artikkel 9A i opplæringsloven er et krav om en slik plan. Verken i selve lovteksten eller i veilederen fra Utdanningsdirektoratet står det at skolene er forpliktet til å ha en slik handlingsplan.

Jeg håper oppfølgingen av denne rapporten vil ha fokus på hvordan en kan få skolene til å få bedre systemer mot mobbing. Da må det fokuseres på kvalitet så vel som kvantitet. I 2003 skrev Arne Forsman doktoravhandlingen "Skolans texter mot mobbning - reella styrdokument eller hyllvärmare?" Der går han gjennom det svenske skolesystemets mange handlingsplaner mot mobbing på alle nivå. Han peker blant annet på at "vissa av textarna lever ett eget liv, skilt från skolans praktik eftersom i dessa fall ytterst få kopplingar är angivna hur texternas intentioner skall förverkligas i praktiken". Jeg tror dette gjelder også i Norge, at planene som lages har liten praktisk nytteverdi, og når det heller ikke er noe formulert krav om å ha en slik, organiserer skolene arbeidet mot mobbing på andre måter enn ved å ha en plan.

I Trondheim har vi gått gjennom skolenes planer i forhold til mobbing. Det viser seg at de fleste har en eller annen form for plan, enten som "mobbeplan", eller "prosedyrer for mobbing" i "en sosial handlingsplan" av en eller annen form. Planene er stort sett ok i forhold til prosedyrer når mobbing er godt avdekket og dokumentert - hva skolene skal gjøre for å stoppe mobbing. Men inneholder skjelden gode tiltak for forebygging, avdekking og etterarbeid etter en mobbeepisode. Derfor jobber vi med å lage en mal for hvordan en slik handlingsplan skal se ut. Og den bør inneholde langt mer enn Dan Olweus sine utmerkede steg for å stoppe mobbing.

FRPs Mette Hanekamhaug markerer seg nok en gang i diskusjonen om hvordan vi skal få slutt på mobbingen. FRPs fokus på straff gjelder også i denne sammenheng, denne gangen for skoler som ikke har slike planer. Det virker litt lettvint, og kunnskapsministeren gjorde i stortinget rede for hvordan regjeringen tenker å oppnå bedre systematisk arbeid. Det virker som regjeringen tar problemet på alvor og setter i verk riktige tiltak.

Jeg håper at alle skolene tar seg på tak og lager gode planer for å stoppe mobbing. Men vi skal ikke la oss lure til at det er alt som skal til for å få slutt på mobbing. Derfor må utdanningsmyndighetene ta sitt ansvar og bistå med klare rettningslinjer om hvordan planene skal se ut.