lørdag 13. februar 2010

Er mobbing offerets skyld?

Blogglisten
(På trykk i Dagbladet 13.februar 2010)


Mitt svar til Jesper Juuls Magasininartikkel om mobbing 5.februar 2010 faller Anne Hilde Bermingrud tungt for brystet. Hun mener svaret til Juul under overskriften ”Kunnskapsløst av Jesper Juul” viser hvor ”overflatisk noen jobber med mobbeproblematikk i skolen”.

Jeg inviterer herved Birmingrud på besøk til Trondheim kommune. Her har vi det siste året redusert mobbingen med 20% og mobbing fra lærere til elever med 50%. Det betyr ikke at trondheimsskolen er fri for mobbing, eller at vi er tilfredse. Det trenger ikke engang bety at vi jobber grundigere enn i Nittedal der Bermingrud er lærer. Men det er et resultat at vi jobber systematisk for å fremme gode læringsmiljø, blant annet med programmer som har påvist effekt.

Grunnpilarene i vårt arbeid er fokus på problemet og kunnskap om mekanismene i mobbing. Utgangspunktet er at mobbing oppstår fordi noen gis mulighet til å skaffe seg selv makt eller tilhørighet gjennom å holde andre utenfor. Dette synet gjenspeiles i Opplæringsloven (som Bermingrud også er pålagt å jobbe etter).

Anne Hilde Bermingrud hevder at ”frustrasjon ofte er årsaken til at mobbing oppstår”. Hun skriver at arbeid med å stoppe plaging er å ”fjerne symptomet, ikke problemet”. Det kan bare forstås som at Jesper Juul ikke er alene om å mene at mobbing er offerets skyld.

Anne Hilde Bermingrud mener at et godt selvbilde er det viktigste verktøyet mot mobbing. En klok fotballtrener fra Trøndelag har sagt at selvtillit ikke er noe en har. Det er noe en får. Det gjaldt fotballspillere. Men det gjelder også barn. Et godt selvbilde er noe en får gjennom positive opplevelser. Opplevelser av å være inkludert og av å kjenne varme. Juul, Bermingrud og jeg er enig om at et sunt og godt selvbilde er viktig. Men det er ikke et tiltak mot mobbing. Det er resultatet av et godt, systematisk arbeid med læringsmiljøet til elevene.

5 kommentarer:

  1. Jeg har fulgt med litt på denne diskusjonen, der dere mener en del om hvem som har skylden for mobbing. Jeg regner med at begge parter forstår at det ikke er svart/hvitt hvem som har skylden og at det er mange faktorer som er med å tillate at mobbing forekommer. Det går an å jobbe med flere ting på en gang, tenker jeg, når det kommer til mobbing. Både ledelse i klasserommet, å finne årsaken til mobbingen og div. programmer. Det blir som i de fleste faglige diskusjoner, det er mulig å se på saken med mange forskjellige briller. Den beste løsningen er ofte å ta det beste fra flere vinkler, og skreddersy en løsning.

    Jeg har jobbet med et par elever det siste året, der mobberen tydelig har fått passet sitt påskrevet. Det blir for langt å skrive om alle faktorene som sier noe om hvorfor denne angrepsmåten ikke fungerer lengre, men jeg blir nødt til å ta ibruk andre virkemidler framover. Jeg syns f.eks å bruke hersketeknikker for å få en elev til å slutte å mobbe kan være veldig effektivt, der og da, men man må fort tilbake til å bygge en god relasjon igjen til mobberen. Ved å "bryte de ned" har man på en måte skadet dem, tråkket over en grense og det vil føles krenkende for mobberen. Mobberen vil ikke yte godt faglig etter dette, i mange tilfeller.

    Du sier også noe om at mobbingen har gått ned med 20%, er dette ift. elevundersøkelsen?

    Fin blogg forresten, jeg leser alle innleggene.

    SvarSlett
  2. Hei Mats. Jeg har aldri sagt at mobberen har skylda for mobbingen. Tvert i mot er mitt poeng at mobbing nettopp er sammensatt, at det er mekanismer i sosiale grupper som fører til at noen henter energi i andres avmakt. Det jeg kritiserer Juul og bermingrud for er at de etter mitt syn forenkler mobbing til å handle om at de som blir mobbet selv har ansvar for å komme ut av det - fordi det handler om dem selv. Deres selvtillit eller egenskaper. Så lenge de endrer seg vil mobbingen stoppe. Jeg er grunnleggende uenig i dette. Siden jeg tror - og føler jeg har kunnskapsmiljøene på min side - at ofre for mobbing blir plaget på grunn av sårbarhet - ikke på grunn av egenskaper. Egenskapene er verktøy som plagerne bruker for å gjøre avmakten større. Derfor peker de på ting som ofrene ikke kan gjøre noe med; ressurser, utseende eller annet.
    Jeg mener det er de voksne som har ansvar for å stoppe mobbing. Akkurat som at mobbing i arbeidslivet er ledelsens ansvar, er mobbing i skolen lærerens ansvar. Juul og Bermingsruds syn om at mobberne bare må få bedre selvbilde så slutter mobbingen bidrar negativt ved at ofrene dermed får ytterligere bekreftet det de allerede tror - at plagingen er deres egen skyld..
    Jeg har også skrevet blogginnlegg om mobberen. For jeg mener det er altfor enkelt å demonisere de som utsetter andre for plaging. Jeg tror alle kan være med å plage andre, fordi det handler om gruppeprosesser uten tilstrekkelig ledelse og kontroll. Når jeg holder foredrag om mobbing er det alltid viktig å minne om at også mobberen trenger bistand når mobbing opphører. Bistand til å finne andre strategier for å oppnå sosial kontakt enn å holde noen utenfor.

    SvarSlett
  3. Men det er vel det største problemet med å tabloidisere denne diskusjonen. Jeg regner med at alle som jobber med mobbing og har gode resultater rundt arbeid med å løse mobbesituasjoner, er enige i at det er komplekse mekanismer i sosiale grupper som ligger til grunne. Ikke at EN side av saken har "skylden" for at det skjer.

    Jeg har vært på to forelesninger i regi skoleteamet (et med deg og Ingvild og et med Geir Mosand). Begge gangene føler jeg at vi sitter igjen med en litt ensidig vinkling av problematikken. Dette kan vel være fordi det MÅ forenkles ganske mye, for å at det skal ha effekt og at læringsverdien skal være topp hos oss som deltagere på kurset. Men begge gangene jeg har tatt opp et par kritiske spørsmål, så har det vært manglende tid til diskusjon.

    Jeg tror det er viktig å få fram at det med å lage et program mot mobbing eller for å fikse en sint gutteelev i et klasserom, så MÅ det følge en faglig diskusjon rundt dette, der man drøfter baksider, feller og fallgruver rundt programmet. Jeg har snakket med flere deltagere etter kursene deres, som er VELDIG bergtatt av det som blir fortalt, men som mangler litt refleksjonen bak. Det er et mektig våpen, det med hersketeknikk og sterk, tydelig klasseromsledelse. Det kan gå for langt (som et blikk på læreplanhistorie vil vise).

    Missforstå meg rett, jeg har kun lest litt av det Jesper Juul og hun dama har skrevet, så det kan hende jeg tråkker litt i baret her. Og jeg er også en av dagskole/skoleteamet/respekt programmet/Vi bryr oss prosjektets største fans, men jeg føler for å sette fingeren på NOE.

    SvarSlett
  4. Hei!

    Må takke for invitasjon til Trondheim. Vi er tydeligvis opptatt av å minske mobbeproblematikk i skolen begge to, men åpenbart tenker vi litt forskjellig når det gjelder framgangsmåte.

    Kanskje har jeg noe å bidra med? Jeg lar meg stadig forundre over hvordan du konkluderer med at jeg gir mobbeofferet "skylda" for at det blir mobbet. Det er så langt fra virkeligheten som det mulig å komme! Poenget mitt er at når man jobbe med mobbing, kommer man ikke veldig langt dersom man har som hovedfokus å fordele skyld.

    Mobbeproblematikk er sammensatt, og det er ikke bare mobbeofferet som trenger voksne som ser!

    Jeg mener du går i den klassiske fella å stigmatisere mobberen som et "umenneske" som må knekkes. Du sier "selvtillit er ikke noe en har, det er noe en får", og her har du rett. Selvtillit handler om å vite at man er flink til noe, - ofte knyttet til prestasjoner. Høy selvtillit i f.eks fotball, kan ofte kompensere at man har en lav selvfølelse (som er den grunnleggende følelsen av å ha verdi som menneske - uavhengig av prestasjon) Du må ikke blande begrepene Selvtillit og Selvfølelse, for de har skjebnesvangert ulikt innhold! Ett barn som mobber kan godt ha god selvtillit i f.eks fotball, men å konkludere at det dermed har god selvfølelse - trygghet på at man har verdi som menneske i seg selv - det blir bare feil!

    Å korrigere, irettesette, kjefte på ett barn med lav selvfølelse bare virker mot sin hensikt, derfor må også mobberen oppleve å bli tatt på alvor! Det må jobbes konstruktivt ved å veilede foreldre og pedagoger rundt mobberen med å styrke selvfølelsen for å fjerne ”behovet” for å krenke andre, og på denne måten gjøre en forskjell som varer også utenfor skolehverdagen. Denne jobben blir vanskelig hvis man møter et barn som framstår med god selvtillit og konkluderer at da har han sikkert god selvfølelse også. Denne fellen må vi ikke gå i!

    At skolen peker ut skyldige (mobbere) bidrar bare til at mobberne føler seg ytterligere frustrert, misforstått, krenket, og vil utagere mobbing i en eller annen form et annet sted med et annet offer (uten at skolen eller mobbeprogrammet fanger opp dette) Det betyr ikke at man ikke skal markere tydelig overfor mobbere at det overhodet ikke kan godtas med slik adferd, men også mobberen har krav på å bli behandlet med respekt av de voksne i skolen for å unngå å gjøre vondt verre.

    For å bygge selvfølelse har vi en STOR jobb å gjøre i skolen, antimobbeprogrammer kan ikke fikse den jobben alene. Det trengs tid, lærere og kunnskap om mekanismene i mobbing!

    SvarSlett
  5. Marit S. Bjørkevoll16. januar 2011 kl. 16:33

    Jeg blir rent skremt når jeg leser innleggene fra Gilberg og Bermingrud. Forskning viser jo nettopp at mennesker som mobber IKKE sliter med lav selvfølelse, eller selvtillit for den del. De kommer IKKE fra dårlige hjem eller er sosiale tapere. Tvert imot, de fleste har stor tro på egne evner og er gode sosiale strateger. De mangler imidlertid det man kan kaller en moralsk kodeks. De mangler ikke empati i betydningen evne til innlevelse, for de vet godt hvordan offeret opplever mobbingen, men de plages ikke av skyldfølelse. Før de som jobber i norsk skolevesen slutter å unnskylde mobberne, kommer man aldri mobbingen til livs. Det mobberne trenger er grensesetting, hverken mer eller mindre. Det er på tide at man i skolen begynner å følge egne handlingsplaner. I dag er det nesten uten unntak offeret som flyttes ut av situasjonen. Hvorfor flyttes ikke mobberen? Hvorfor splittes ikke mobbemiljøet opp?

    SvarSlett